Kina

Siste dagen sammen i Beijing fikk vi sett det siste vi følte vi burde av sights. Vi gikk til Tiannaman Square igjenog inn i Den forbudte by. Det var et enormt område proppet med vakre utskjæringer og malerier på husene, og det var masse andre kinesiske turister. Noe som er ganske irriterende her, er at alle stirrer så uforskammet på oss. Det er akkurat som om vi er fra en annen planet og de aldri har sett skapninger som oss. Etter sightseeingen gikk vi for å få oss en matbit. Denne dagen ville vi bare spise den beste kinesiske maten, siden det var Vegards siste dag. Dessverre gjorde vi et dumt valg under lunsjen. Vi bestilte nudler og egg og nøtter som en rett, hvilket var herlig. Den andre retten trodde vi var en kjøttrett, men det vi fikk var den største suppebollen jeg noen gang har sett. Jeg hadde ikke luktesans men Vegard skøv den av instinkt fra seg med en gang den ble satt på bordet. Jeg prøvde en liten bit, og vi fant ut at den både smakte og luktet kloakk. Det var også noe som liknet lever, noe som liknet andestjerter og noe annet guffent som fløt rundt. Vi kom oss fort av gårde og gikk til en gate som kalles for Culture street på engelsk. Her var det butikker og mat fra ulike nasjonaliteter, og trange sidegater med kinesiske boder og mat av ulikt slag. Mase bråk og ubrukelige ting, men spennende. Vi gikk ganske langt, og kom etter hvert til utkanten av sentrum og fikk sett det mindre rike og en ganske så nedslitt del av Beijing. Nok en gang dro vi tilbake til yndlingsområdet vårt ved hutongene og gikk rundt der i frykt for å møte svensken fra kvelden før. Vi spiste det siste måltid, og smakte på favorittene våre for siste gang. Disse er kjøtt på pinne, churros med is og sjokolade og frukt på pinne (jordbær i Vegards tilfelle). Etter hvert som det nærmet seg kvelden følte vi at vi gikk inn i mer og mer vakuum-tilstand. Vi hadde bodd tett sammen i så lang tid, og nå skulle vi plutselig skilles. Hele situasjonen var ganske uvirkelig da vi gikk til hostellet, fikk bagasjen og Vegard fikk tak i en taxi til meg i gaten. Alt gikk veldig fort og plutselig ble Vegard mindre og mindre mens jeg satt i en taxi på vei mot det ukjente. Drosjesjåføren så på veibeskrivelsen mannen på hostellet hadde vært så snill å lage og startet å kjøre. Det føltes som vi kjørte i en evighet, mellom de opplyste skyskraperne. Turen skulle ikke ta mer enn 20 minutter og da vi nærmet oss en 45 minutter var både jeg og sjåføren litt stressa. Midt i den 5 felts store motorveien, ved et lyskryss, gikk han plutselig ut av bilen og bakover. Jeg kunne ikke se hva han gjorde i mørket, så jeg fikk hjertet i halsen og tenkte at nå ble jeg robbet. Det han faktisk gjorde, var å spørre drosjen bak om veien. Vi fortsatte å kjøre og kjøre, og kom til slutt frem til et område med veldige høye blokker. Der fortsatte vi å kjøre rundt og rundt og spørre og spørre tilfeldige folk etter hvor stedet jeg skulle bo var. Da jeg tilslutt ble sluppet av, var det greit å finne. Familien bor i tredje etasje i en kjempehøy blokk. Da jeg banket på ble jeg møtt av vertsmor, far og bestemor. Datteren deres sov, siden hun drar på skolen klokken fem om morgenen. Jeg trådte inn, fikk på meg et par av inneskoene deres, måtte vaske hende r og føtter og ble vist inn i leiligheten. Jeg hadde sett for meg en mye mindre leilighet, så ble utrolig positivt overrasket. Stedet er ganske fancy, og det sies at dette er den beste vertsfamilien til EF Beijing. Jeg deler rom med en fransk jente som har vært her i tre måneder, og som fungerer som en tolk for det meste av tiden. Vertsfaren kan litt engelsk så jeg klarer å kommunisere litt med han og med datteren deres. Med moren og bestemoren derimot, er det umulig å snakke. De snakker kinesisk til meg mens de ser på meg som om de venter at jeg skal forstå eller svare. Som regel gjentar jeg bare det de sier, som et lite barn, og legger på ”maa” på slutten, så blir de gjerne glade. Det er også den eneste familien som har trådløst internett, som vi ikke betaler for selv. Herlig. Det er også noen regler, om jeg brukte litt tid på å venne meg til. Når en kommer utenfra skal en vaske hendene og ansiktet med en gang, så ta på seg tøfler og egne klær for innebruk. Og det er virkelig fy og skam om man går på gulvet uten tøfler. Når jeg glemmer dem, hører jeg skrik og hyl og blir husjet tilbake på rommet for å finne dem. Jeg tror bestemoren er inne i leiligheten hele dagen. Hun er her hvertfall når jeg våkner og kommer hjem. Hun lager frokost til oss/meg. Og snakker g snakker hele tiden. Jeg tror hun ber meg kle på meg mer og spise mer, men jeg vet jo ikke. Jeg er bare nødt til å lese ansiktsuttrykkene hennes for å se om jeg gjør det hun mener jeg skal. Det tok overraskende kort tid før jeg begynte å føle meg hjemme her, og det er deilig å komme hjem etter en lang dag. Som regel fordi jeg har brukt ekstremt lang og unødvendig tid å på å finne veien hjem, fordi jeg har gått meg vill. Det skjer hele tiden, men jeg har fått en lapp med kinesiske tegn som jeg viser til folk for å vise hvor jeg har tenkt meg, som er enten hjem eller til skolen. Til frokost får jeg kokte riskorn i vann. Dette skal jeg spise med pinner, noe som er umulig om jeg ikke får en hel dag på meg. I dag fikk jeg sukker på, men jeg har også fått noe soya-kjøtt og en mørk sirup på. Jeg er utrolig lei av ris allerede, det er til alle måltider. Jeg får også et slags søtt rundstykke med sirup inni i tillegg til risen. Etter frokost drar jeg og Charleene (min franske roomie) sammen til skolen som regel. Vi tar bussen i 20minutter, noe som også er luksus i forhold tilde andre, som gjerne må ta subwayen eller bytte mellom ulike transportmidler. Skolen er i et business-område med masse høye skyskrapere. Skikkelig fancy område, hvor skolen ligger i niende etasje i CITC-tårnet. Rundt i dette området kryr det av folk i dress og fine biler, så nok en gang passer jeg ikke helt inn. Første skoledag vatr vi 16 nye elever, hvorav en del overført fra skolen i Shanghai. Vi tok en språktest og ble dagen etter delt inn i nivå og klasser. På nivå 1 som jeg er på er det vel 8 i klassen, men vi har mange av timene med nivå 2 eller hele skolen. Sangtime der vi synger kinesiske sanger og tai tsji boxingen er felles, i tillegg til matlaging og annet moro vi har noen ganger på ettermiddagen. Ellers er det skole fra halv ni til halv ett med ulike undervisningsformer, som lytting, uttale, iLAB og annet. Lunsjen er i en og en halv time, hvor vi går til kantinen i nederste etasje av bygget eller i en restaurant i området. Kantinen er alltid full og det er bare å velge mellom et hav av ulike kinesiske retter som ikke koster noe omtrent. Deretter er det skole fra to til halv fire. Etter skolen er det gjerne andre aktiviteter rundt i byen vi kan gjøre eller bare dra hjem eller bli værende på skolen. Skolen er en hel etasje, med kinesere som lærer engelsk i den ene delen og folk som lærer kinesisk i den andre. Det er et koselig og nytt lokale, og et bra sted å være. Første dagen gikk vi alle rundt i byen og så på sights og gater og ble kjent. Det er en veldig morsom gjeng, og de neste ukene kommer det flere og flere studenter. Onsdager er Juicy-dag for EFstudentene. Da drar alle til en Juicy bar, betaler 30 kroner og får fri bar hele kvelden. I dag var noen av oss å så på opera i Beijing Opera. Det var litt av et styr å komme seg dit, og jeg og en jente fra Holland ble til slutt nødt til å ta rickshaw til operaen. Når jeg kommer hjem fra skolen, er det gjerne middag mellom 6 og 7, avhengig av når moren kommer fra jobb. Det er pappaen som lager maten, og i går var jeg med å lagde middagen. Den består av en bolle medris til hver og fem eller flere ulike retter med grønnsaker og kjøtt. Herlig. Ellers har jeg blitt ganske syk, det måtte jo skje til slutt, etter å ha vært varm og kald om hverandre hele reisen. Stemmen er borte og jeg er egentlig helt utslått og hoster og hoster. Vertsfaren min kjøpte medisiner til meg, som har vil at jeg skal ta hele tiden. Jeg er ganske skeptisk til disse kinesiske medisinene som Charleene mener er ganske så sterke. Det er hyggelig å bli passet på, han sier at nå er jeg datteren hans, men det blir litt mye av og til. Men jeg tror det gjelder begge veier. I stad klarte jeg å sette fast nøkkelen min på utside av døra da jeg skulle låse opp, så jeg låste faktisk familien inne i leiligheten, mens jeg selv ikkeklarte å få ut nøkkelen. Det var en håpløs situasjon som endte med at faren måtte ringe naboen som kom med en tang og fikset. Da døren endelig gikk opp, fikk jeg blikket av han og han virket svært så skuffet/oppgitt. Når det kommer til skolen er det ganske vanskelig, spesielt siden vi har timer med de som er nivået over oss, og jeg har ikke helt begynt å studere ordentlig enda. Planen er å bruke helgen på det, men noe sier meg at det blir vanskelig det og, siden den er ganske fullbooket allerede den og. Derimot blir jeg bedre i engelsk, og det er jo også ønskelig. Været her er herlig, det er som norsk vår, strålende sol og mildt. Når jeg sier dette til de andre blir de helt fra seg og syns jeg er spesiell. Kan jo også legge til at toalettet til vertsfamilien står i stor kontrast til de fleste andre her, som er hull i gulvet. Toalettet deres har nemlig oppvarmet doring, og har en fjernkontroll på siden hvor man kan velge ulike funksjoner som vask, føning +++. Jeg har ikke studert disse så nøye, og jeg tror jeg holder meg unna knappene, for kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å ødelegge det på en eller annen måte. Det har gått i ett siden jeg begynte etappe nummer to på ferien min, og jeg håper ting roer seg litt etter hvert og at jeg kan få fordøyd alle inntrykkene snart!

Vi forlot Ulan Bator ubertidlig om morgenen torsdag. I kupeen vår var det et hollandsk par, som startet bekjentskapet med oss med å spørre om vi snorket og hvordan det var mulig å skulle få stoppet oss hvis vi gjorde det. Ingen av oss hadde sovet særlig mange timene og var ikke i humør til å spøke, som vi trodde hun gjorde. De viste seg etter hvert å være kjempehyggelige og vi hadde en veldig fin togtur med dem. Jeg var så takknemlig da jeg våknet morgenen og de var våkne og hvisket til hverandre for ikke å vekke oss, i stedet for å sette på disco-kanalen på tvn på full guffe. Det var så mye som 4 tver i kupeen vår, vi hadde visst fått en slags komfortklasse, for vi fikk nemlig te og sengene var såpass brede at det ikke var et problem å sitte to i dem om dagen. Vi har sovet på ganske harde senger denne turen, så det var en befrielse å kunne sove på siden uten å måtte være øm der hele dagen etter. Dette toget fra Ulan Bator til Beijing går bare en gang i uken, så for første gang var vi ikke de eneste turistene på toget. Alle de vestlige reisende var samlet i en og samme vogn, og vi gjenkjente blant annet Vodkatrain-gruppen som vi har møtt tidligere på turen. Disse begynte utover togturen å gå oss på nervene, da to av guttene snakket med besservisser-stemmer på australsk konstant, så høyt at vi hørte det gjennom veggen. Da vi gikk av toget var vi lettet over å slippe gnålet deres, men vi endte faktisk med å sette oss på bordet ved siden av dem på en bar langt inne i hutongene samme kveld. Vi måtte bare le, da vi i en by på størrelse med Belgia klarer å sette oss ved de eneste i hele byen vi gjerne kunne unngått. Uansett, toget kjørte ut fra UB og ut i Terelj Nasjonalpark. Togsporet var ganske svingete og det var mulig å se hele toget fra vinduet, ganske malplassert midt ute i ødemarken med en og annen gercamp spredt utover. Solen stod sakte men sikkert opp og det var helt utrolig fint å se alle fargene på himmelen før den stod opp og vi fikk sett solen med vertikalt lys, som det ble kalt. Sinnsykt å se på og veldig fint. Landskapet var ganske likt store deler av dagen, hvitt og ganske flatt så langt øyet kunne se, med en og annen liten landsby langs skinnene. Etterhvert kom vi inn i Gobiørkenen, der det ikke lenger var snø, men gyllent og omtrent helt flatt. Her gikk det kameler både i flokk og alene og beitet. Det var også store flokker av dyr som liknet en blanding av hare, hjort og geiter. Disse satte av sted når toget kjørte forbi dem, og man kunne følge hvor de løp i gjennskinnet av solen i snøen. Etter hvert gikk solen over himmelen og fine skumringsfarger kom til syne. Solnedgangen var sinnsykt fin, solen var knall oransje og gikk ganske sakte ned. Veldig fin togtur. Vi leste og tittet ut av vinduet som vanlig. Vi var også nødt til å besøke spisevogna, siden dette var vår siste sjanse og vi enda ikke hadde gjort det. Den var innredet med rosa som hovedfarge og ellers mye glorete julepynt, som overalt ellers. Vi bestilte en form for biff og grønnsaker, og nøt utsikten over Gobi på andre siden av ruten. Vi var også ute på noen av stasjonene vi stoppet på, og den ene gangen gikk vi helt frem til lokomotivet og tok bilder. Plutselig så Vegard at dørene er lukket på alle vognene og toget klart til å kjøre. Vi måtte bare legge på sprang langs hele toget, på 24 vogner for, å komme til vår, med heiende stasjonsmannskap rundt oss og tilskuere i vinduene i toget. Pinlig. Da vi kom på grensen til Kina, skulle vi være der fra ni til ett om kvelden. Toget kjørte og ristet og braket rundt omkring ved stasjonsområdet i alle de fire timene. Det vare et overveldende bråk, og det som faktisk ble gjort var å skifte understell på alle vognene. Det er nemlig en annen skinnebredde eller noe i Kina, så alle vognene måtte kobles fra hverandre, og etter tur ble vognene løftet omtrent to meter over bakken med oss inne i en stasjonshall. Understellet med hjulene var tatt av og nye ble satt på. Mens dette foregikk ble strømmen skrudd av og det var sinnsykt kaldt inne i vognen. Vi fikk sett hele prosessen fra vår vogn på de andre vognene ved siden av, og det var både fascinerende og sinnsykt tungvint. Vi kom oss inn i Kina, møtt av fabrikker på grensen så klart og sov så tungt og lenge at vi gikk glipp av at toget passerte muren. Det plettfrie hollandske paret hadde så klart sett den og var superbegeistret (uten å vekke oss). Landskapet var nå helt annerledes, det var kjempehøye, og bratte fjell på alle kanter. Andre steder var fjellene bare i bakgrunnen med det jeg vil kalle et goldt landskap rundt. Helt tørre risåkrer med folk som arbeidet . Byene vi kjørte gjennom så eldgamle ut, alle fabrikkene var omtrent rustet i stykker, men var fortsatt i bruk. Toget kjørte gjennom landsbyene, på de åpne slettene og snirklet seg langs fjellsidene. Etter hvert kom det mer og mer moderne vei langs togets spor, og vi kom inn i forstedene til Beijing. Solen stod høyt på himmelen og alt så veldig bra ut. Utrolig rart å komme fra fjellene og steinalderbyer inn i en så moderne by, på så kort tid. Toget brukte vel nesten en time fra vi kom inn i Beijing til vi kom til endestasjonen, så byen er ganske diger. Det var utrolig fint å endelig komme frem, vi fikk en slags seiersfølelse. Endelig var vi ved målet og alt hadde gått veldig bra!! Herlig. Vi kom til slutt ut av toget, fant omsider en fungerende ATM. Det aller første vi så da vi kom ut av stasjonen var KFC, og vi kunne ikke blitt gladere. Vi hadde beregnet feil med mat og penger på toget, og hadde ikke spiste på 15 timer. Vi innså ikke hvor sultne vi var før vi satte tenna i kyllingen, og hev bokstavelig talt i oss maten på et gatehjørne rett utenfor KFC. Hollenderne måtte selvfølgelig komme forbi akkurat tidsnok til å få med seg dette. Vi har blitt reddet av KFC før, da vi en gang i Andorra hadde vært og klatret hele dagen og glemt å spise, og sulten inntraff plutselig. Som noen sikkert vet, er ikke jeg særlig hyggelig å ha med å gjøre når jeg er sulten, og begges lunte blir fort kort, så hvem vet hva som kunne skjedd uten KFC. Vi tok etter hvert metroen til stedet vi skulle på, nemlig et hostell i de gamle hutongene ( de små fine kinesiske husdistriktene). Hostellet var over all forventning, skikkelig kult innredet, med vannklosett og bra folk og uteareal. Anbefales på et sterkeste! Det var herlig med en etterlengtet dusj, og jeg hadde ikke trodd jeg noen gang ville sette så stor pris på å ta på sminke som da. Etter snart 3 uker som boms, var det nemlig supert å gre håret ordentlig, ta på sminke og de fineste/reneste klærne. Vi var klare for nyttårsfeiring i Beijing! Vi gikk mot Tiannan Sqaure for å se på raketter, men det var alt for mye annet å se på til at vi så noen raketter, hvis de i det hele tatt var der. Vi gikk ned en hovedshoppinggate og fant matboder på rekke og rad, med glasert frukt, som nå er en yndling, og slanger og kakkerlakk-liknende dyr på pinner. Vi klarer bare ikke få oss til å smake på disse, selv om det er noe vi kanskje burde når en først har dratt til andre siden av kloden. Vi fulgte noen kinesere inn en bakgate og endte opp på en lokal restaurant stappa med kinesiske familier o l og vi fikk supergod mat og drikke. Damen som jobbet der ristet på hodet og kom med en skje til Vegard da han ikke mestret kunsten å spise med pinner, til alle kinesernes fornøyelse. Min og. Vi gikk til Tiannan og oppdaget at det var stengt, så vi tok metroen og gikk moten bargate vi hadde hørt om. I stedet kom vi til en av hutongene, med masse små barer og søte butikker i de små trehusene. Gatene er skjeve og har et stilig preg over seg. Det var blitt ganske kaldt så vi var nødt til å ta mange pitstop på veien, denne gangen var kaffe i Irkutsk byttet ut med litt sterkere saker. Vi var innom utallige barer og kafeer og kom oss til slutt ut av hutongen og til en stor bilveigate. Vi lette etter bargaten, men hele området virket ganske dødt. Vi gikk på måfå inn en hutong-sidegate. Etter å ha gått en stund, åpenbarte en elv seg, med barer og utesteder i kinesiske hus på begge sider seg for oss. Det var lys, musikk og mennesker, og vi ble rett og slett helt paffe, siden det kom så plutselig og beleilig. Vi ble nærmest dratt inn i det første og beste utestedet, der det var syke tilstander, masse drikke og folk i alle aldre på dansegulvet. Vi var litt satt ut, men likte utviklingen kvelden tok. Vi gikk langs elven, var innom forskjellige steder og fant omsider en reaggeabar. Stemningen var god og ikke som de andre stedene, hvor det var umulig å snakke og altfor mange folk. Det var liveband og vi gikk inn i det nye året omringet av folk fra hele verden. Eller, det vil si, jeg var omringet, Vegard fant det nemlig for godt å tisse i hullet av en do da det ble telt ned fra 10 og vi gikk inn i 2011 kom. Thanks broh. Vi var på dette stedet resten av feiringen og nøt kinesiske priser.

Neste morgen fant vi ut at sightseeing ikke helt var tingen akkurat den dagen. Vi bestemte oss for å gjøre som vi ville, og gikk tilbake til bargaten for å finne mitt forsvunnede kamera. Gatene var fulle av glade kinesere som var turister i sitt eget land og det var god stemning i gatene. Vi shoppet småting og smakte på ulike godbiter som selges i gatene. Solen skinte og det var en bra start på det nye året. Vi fant dessverre ikke kameraet, men vi oppdaget at elven hvor barene er en diger skøytebane for gale kinesere. Vi ble stående å måpe, for de få som gikk på skøyter (bare menn faktisk) gikk på danseskøyter. Resten satt på pinnestoler, to eller tre i tog etter hverandre., og brukte små staver til å komme seg fremover. Det så urkomisk ut, og vi ser dette syke fenomenet stadig vekk. Vi gikk til en park, Bai Hu eller noe, som var nydelig og enorm. Vi så på templer, en kjempedam og menn som danset. Solen begynte å gå ned og det var akkurat sånn vi har sett for oss kinesiske hus med dragehoder og fine trær. Vi kom ut av parken og passerte etter hvert en frisørsalong. Håret mitt har ikke blitt klippet siden påsken og har vært like pistrete som en utekost, så det var på tide å gjøre noe. Vi gikk inn, og ble nærmest møtt med jubel. Det var ca 12 stykker som jobbet der, alle unge og med helt like klær og helt likt hår. De fniste og lo og var i ekstase, jeg visste ikke om jeg skulle føle meg beæret eller dum. Det var så klart umulig å kommunisere på noe språk så vi brukte fingerspråket, og håret mitt ble vasket i en evighet, mens alle stod rundt og glodde før klippingen begynte. Omtrent halvveis fant den lærlingen som klippet meg det godt å heller begynne å farge håret til en annen dame. Så mens han gjorde det, måtte jeg bare vente mens alle stirret på oss. Hadde det ikke vært for at håret mitt var vått og halvklippet hadde jeg bare gått. Men etter å ha ventet i 20 min på fargingen, tok han saksen og forsatte. Selve klippen gikk fort, men det var visst ikke nok. Håret skulle nemlig krølles, og det omstendig. Det tok en halvtime, altså dobbelt så lenge som selve klippen. Men jeg skal ikke klage, jeg fikk det som jeg ville til slutt, og det bare for 38 NOK. Hurra. Vi gikk ut og fant en kjent handlegate, hvor vi tittet og inntok en god og sykt sterk middag. Deretter dro vi for å få oss massasje. Vi fant et massasjestudio vi hadde spottet ut tidligere og steg inn. Det viste seg å være ganske EPA, massørene så på tv mens de masserte og mannen på andre siden av forhenget lagde mistenkelige lyder. Vi sa ja til å prøve noe de kalt ”cups”, som vi fortsatt lider under. De tente en fyrstikk og holdt den inni en rund kolbe på størrelse med en diger knyttneve. Deretter satt de åpningen av kolben på ryggen vår, så det ble et vakuum. På det meste hadde vi 8 kolber på ryggen hver og vi holdt på å le oss i hjel. Det var ikke særlig behagelig, og hele situasjonen var bare uventet. Nå, et døgn senere, er ryggene våre stive og ømme. Det kjennes ut som de enten har blitt slått hardt mange ganger eller trent altfor mye, uten noen merkbar forbedring. Dag 3 i Beijing hadde vi booket en tur til muren. Vi trodde vi skulle få se to ulike steder av muren og få godlunsj i mellom. Men neida, vi ble så klart lurt igjen. Vi måtte stå opp halv 7 for å bli fraktet til muren med 3 andre turister og en gal guide. Vi måtte vente i bitende kulde, uten ull på, lenge for å få ta en gondol opp på muren og for dette måtte vi betale enda mer enn vi allerede hadde gjort. Vi var begge så trøtte og kalde at vi gav etter uten å protestere. Vel oppe på muren var det utrolig fint. Selv på en søndag halv ni, var det ganske mange mennesker der, og da bare asiatere, så vi var galde vi var der nå og ikke om et halvt år. Vi gikk rundt og tittet og beundret utsikt og konstruksjon en god stund, før vi gikk ned og ble kjørt til en restaurant hvor vi fikk dødsgod mat med gruppen vår. Vi kviknet begge litt mer ti, og det viste seg å være en veldig morsom samling av ulike mennesker. Det var oss to, en fyr fra New Zealand som hadde attituden til det vi tror er en prototypisk amerikaner, en gutt fra Filippinene og en mann i lang mørk frakk fra Brasil som ikke snakket engelsk. Guiden vår var en overentusiastisk kineser som hadde den bredeste aksenten i verden og som vi alle lo godt av og med. Vi var også innom et jademuseum. Vi fikk se prosessen der jade blir slipt og formet og så presset til å kjøpe noe. Vi dro videre til The Ming tumbs, hvor keiser Yongle, som bygget den forbudte by pluss mye annet, lå begravet under en diger haug. Vi gikk rundt omkring og så på vakre kinesiske templer og hager og moret oss over guiden. Deretter dro vi til et silkemuseum/forretning. Greit nok, men ingen i følget var særlig interesserte. Etter dette, vel tilbake i Beijing, dro vi til sommer palasset. Vi kunne gå omkrig og sitte på enorme hager og innsjøer, trær og utsikt over hele Beijing. Vakkert, men sikkert enda finere om sommeren. Deretter dro vi til bargaten igjen, spiste nok en sterk og god middag. Vi spiser nesten ikke kjøtt her, og det er befrielse etter rene kjøttmåltider i Mongolia. Vegard har lært seg å spise med pinner og vi har endelig skjønt at vi skal drikke det varme vannet de gir oss til den sterke maten for å overleve måltidet. Ellers gikk kvelden med til å traske rundt i vårt yndlingsdistrikt her og se på ting. Vi gikk også til en ganske kul bar vi var på på nyttårsaften. Der møtte vi en psykosvenske, som bare var negativ til oss og ellers snakket i en halvtime om at han hadde spist en 2,3 kilos burger i dag. Har aldri hørt noen si kjøtt så mange ganger på så kort tid. Nå er vi på hostellet vårt og har siste kveld sammen her i Beijing. I morgen skal vi til Tiannan Sqare og den forbudte by og noen andre gater vi enda ikke har sett. På kvelden skilles våre veier, Vegard drar til flyplassen og tilbake til Norge, mens jeg drar til vertsfamilien og så på skolen dagen etter. Tiden har gått så utrolig fort, men det føles allikevel som en evighet siden vi var i Norge og feiret jul med familien.

Oppsummering av Special kids gjennom Sibir og i Beijing:

Beste minne: altfor mange til å velge ut ett!

Verste minne: da vi ble forfulgt av den haltende fulle mannen på vei til togstasjonen i Irkutsk.

Morsomste hendelse:Da guiden fortalte om nasjonale spesialiteter i Mongolia, som var fermentert hestemelk. Noe som var totalt ukjent for oss og som endte i eviglang latterkrampe. Vi fikk omtrent ikke puste og det var grusomt.

Pinligste hendelse:Da guiden avslørte at hun brukte parykk og var skallet under, siden hun mente vi stiiret uforskammet på henne.

Kaldest minne/sted: frostrøyken fra angora elven i Irkutsk

Varmest minne/sted: bayanen ved Lake Baikal!!

Beste smaksopplevelse: karamellisert frukt på pinne i Beijing +++++++++

Verste smaksopplevelse: melketeen og morsmelk småkaker i geren

Cecilies verste latterkrampe på Vegards bekostning: En liknende episode var da vi var i resepsjonen på et hotell ved Lake Baikal og ventet på taxi. Atmosfæren var rolig og overklasse. Det var flaut nok å ikke være kledd i dress eller kjole i de omgivelsene. Men Vegard skulle se ut av vinduet etter taxien. Han måtte gå bak et digert juletre som stod midt i rommet. Han snublet i noen ledninger og dro ut noen kontakter. Akkurat hvilke visste han ikke, så han satt inn en tilfeldig. Denne viste seg å ikke være til juletreets lys, men til en nissefigur i menneskestørrelse ved siden av. Denne begynte å synge og spille og bevege seg frem og tilbake før Vegard desperat klarte å dra ut kontakten og sette inn en annen mer passende.

Statusrapport etter endt togtur og oppholdi Beijing:

-Antall doruller igjen: 6 av 8, derav de to brukte har vært livs nødvendige

-En forfrysning ( heldigvis bare en øreflipp)

-Tap av verdifulle gjenstader (kamera og Lonley Planet)

- ett herremåltd innatt på KFC

- en bot

- to dager diare

-Antall leste bøker: til sammen åtte ulike bøker, de fleste lest av begge

- bankkort-trøbbel