Reiseblogg fra Travellerspoint

Russland

Julestemning i Irkutsk og Listvyanka

Norsk jul på russisk :)

semi-overcast -35 °C

Da vi endelig skulle av toget, var toget ett om natten for oss og seks om morgenen i Irkutsk. Vi hadde en superplan om å sove rett før vi gikk av toget, slik at vi skulle få en slags natt søvn. Men i stedet sov vi hele dagen, og endte med å være våkne i over 30 timer det første døgnet av toget. Vegard klarte å tilpasse seg det skrudde døgnet ganske fort, mens jeg enda føler at klokken er det samme her som i Norge.

Da vi gikk av toget var det bekmørkt og virkelig iskaldt med en sur vind som ønsket oss velkommen til Irkutsk. Vi ble nærmest glodd i hjel på togstasjonen da vi var de eneste backpackerne der og antageligvis noen av de få på denne siden av kalenderen. Etter flere dager i ro på toget, bestemte vi oss for å gå inn til byen, egentlig uten anelse om hvor langt det var. Det ble en veldig fin opplevelse, det var nemlig et tynt snødekke overalt, på bakken i gatene, på trærne og hvitt rim på alle hus og gjenstander. Vi var de første som tråkket i snøen den morgenen og det var nesten ingen ute i gatene, så det var vel det man kaller en magisk stemning. Vi gikk langs en elv for å komme til hostellet vårt, og ble allerede i mørket overrasket over de utrolig fine fasadene på omtrent alle husene. Vi fant etter en del surr hostellet vårt, hvo vi ble sluppet inn av den kjempehyggelige husverten Dimitri. Hostellet er i en gammel sovjetisk leilighet, hvor rommene er som de den gang var. Vi var stuptrøtte, men hadde bestemt oss for å være våkne til kvelden, og satt oss derfor på kjøkkenet med varm drikke, bøker og internett Det bodde to franske medisinstudenter her som kom luntende ut fra rommet etter hvert og som vi spiste frokost og delte erfaringer med. Etter en stund var vi klare for å gå ut i kulda igjen, og vi gikk til rådhuset hvor det var isskulptører som bygget skulpturer med sine egne hender. Gøy å se på, de hadde blant annet laget en enorm sklie, en prinsessevogn, en borg, og masse nisser og soldater og kaniner. Dessverre er det ikke mange bildene vi får tatt av gangen for tiden, for det er så kaldt at batteriet på kameraet dør etter noen minutter i fri luft. I Listvyanka blir det også laget en ispark med hus og lekestativ og skulpturer hvor nyttårsaften visstnok feries av folk flest her. Vi gikk rundt i byen og gjorde oss kjent, og beundret sammensetningen av bygninger i dagslys. Irkutsk kalles Sibirs Paris, og jeg har herved lagt den til topp 3-listen min over favoritt byer, sammen med Nordens Paris. Det er en veldig spesiell sammensetning av bygninger her; eldgamle trehus med superfine utskjæringer og avflasset maling er å finne mellom store bygninger i enten rød murstein eller i klassisk stil med ulike pastellfarger.
For å klare å forflytte oss rundt i byen, er vi nødt til å ta hyppige pitstop innom kafeer og tilfeldige butikker. Det er ikke oss imot, og vi har fått testet ut mang en søtsak. Som regel er det overraskende vanskelig å kommunisere med servitørene og vi ender ofte opp med å ta det vi syns ser mest komisk ut på menyen eller det som mer mest feil oversatt (ex: ball of salmon on a fried potato, THE hen, fried ice-cream ++). Vi fant central market, som er et marked utendørs med alle mulige varer, som fisk, kjøtt, grønnsaker, leker og klær. Alt er hvitt av rim og stivfrossent. Vi fant busstasjonen og fikk oss billetter til Listvyanka dagen etter. Kvelden kom og vi var utslitte og døgnville og ville bare sove. Men så trøtte vi enn var våknet begge i løpet av natten av smerte i hofteben og rygg. Madrassene er nemlig av tynneste salg, og det samme er det som vanligvis er en mer eller mindre solid sengebunn. Både Vegard og jeg har klart å lage hull i sengebunnen (som vi har kommet frem til er laget av en lags tre/pappmasje) i forsøk på å komme oss opp i sengen, og vi innrømmet begge etter første natt i køyesengen at vi faktisk hadde en reel frykt for at overøyebunnen skulle gi etter for min vekt.

Onsdag morgen forsov vi oss, og måtte bare kaste oss rundt og ut av huset. Vi måtte haste gjennom byen for å komme til busstasjonen som ligger på motsatt side av sentrum enn hostellet vårt. Takket være kulden ble vi raskt våkne, og ble snart trykket inn i en minibuss beregnet på 11 personer. Denne rommet etterhvert 19 stykker. Vi var sjeleglade vi hadde latt de store sekkene bli igjen i Irkutsk på hostellet, for ellers hadde vi nok blitt skvist. Kjøreturen tok litt over en time, og folk gikk av og på på de mest øde stedene langs veien. Vi kjørte ut av byen ganske fort og gjennom den fine vinterskogen til vi kom ned til Baikalsjøen. Den er ikke islagt, og det ryker frostrøyk opp fra overflaten, noe som gjør den veldig trolsk. Vi ble satt av på endestasjonen i Listvyanka, og vi fant snart ut at det var et godt stykke å gå til stedet vi skulle bo. Det var helt utrolig kaldt og vi endte faktisk med å ta taxi til Kverestoya Pad, som lå i en dalside med utsikt mot Baikalsjøen og de søte små husene der. Det var ganske deilig å få et rom for oss selv og en do man kan kaste papir i, og vi pyntet til jul og spiste mandariner for å få i gang julestemningen. Vi slappet av, gikk en tur i området og spiste Omul (Baikalfisken) til middag. På kvelden hadde hostellsjefen gjort i stand Banyaen for oss. Vi hadde valget mellom Sauna og Banya, der sauna hadde et varmt basseng i tillegg til badstu og banyaen hadde et iskaldt basseng i tillegg til dampbadstue. Vi ble døsige og avslappede i dampbadstuen,men da vi så bassenget skvatt vi til. Det var nemlig utendørs rom, der iskrystallene på overflatene, som på putene, bassengtrappen og planten i hjørne, hadde vokst seg så lange som 5 centimeter og lignet pigger. Vi våget oss ut i vannet og inn i badstuen igjen, og det var en sinnsyk følelse idet den iskalde kroppen ble varm igjen, hvertfall siden det har vært så kjølig de siste dagene:) Det var fullmåne og vi skuet utover dalen og bort på nissens kirke (St. Nicholas kirke) innerst i dalen før vi sovnet.

Neste morgen sov vi nok en gang litt vel lenge, men rakk akkurat frokost, før vi måtte sjekke ut. Vi fikk en salgs russisk frokost, bestående av havregrøt og smør, tykke osteskiver, pannekake og noe som liknet en fiksekake, men smakte som morsmelk (tror vi). Da vi skulle betalte ville sjefen (som heldigvis er den personen som snakker best engelsk av russerne vi hittil har møtt) ha dobbelt så mye penger for oppholdet enn det vi hadde fått bekreftet på kvitteringen vår, og vi endte med å stå en time og delvis diskutere/krangle med henne og bookingbyrået om hvem som hadde gjort feil og hvor mye vi skulle betale. All applaus til Vegard som snakket oss til den prisen vi skulle ha, minus litt for baynaen. Han var av og på i telefoner med ulike russere i det såkalte bookingbyrået, der ingen egentlig kunne engelsk og noen bare la på når de skjønte at vi skjønte at de hadde prøvd å lure oss. Vi kom oss fra hotellet med pengene og æren i behold, og var god venn med sjefen og enige om at det ikke var noen av våres feil, men byrået. Siden det ikke var vind, men blå himmel og sol, var det også levelig ute og vi kunne vi gå rundt og nyte stedets stillhet. Vi fant en bitteliten kirke med en sovjetkirkegård. Ved å gå mellom gravene et godt stykke, kom vi til noen trapper opp til en grav som lå ganske høyt oppe i åsen. Her fikk vi et godt blikk over sjøen og klarte så vidt å skimte fjellene på andre siden av sjøen. Vi gikk langs veien ende ved sjøen og kom til havnen. Minibussene til og fra Irkutsk går når de selv vil og vi hadde dødsflaks da en kom kjørende akkurat da vi var fremme ved den såkalte terminalen. Vi presset oss inn med alle mulige mennesker, og kjørte til Irkutsk. Da vi kom dit fikk vi kuldesjokk, og måtte løpe mellom kafeene for å klare å gjøre de ærendene vi hadde planlagt. Vi gikk til central markret, denne gang innendørs, og shoppet mat til juleaften. Planen er nemlig å lage det nærmeste vi kommer norsk julemat her, så vi kjøpte noe kjøttdeigaktig til å lage kjøttkaker av, brun saus, poteter og rødkål. Vi kjøpte også egg (som vi fikk i en brødpose, slik at jeg var nødt til å knuse dem) og et nytt brød til julefrokosten vår. Etter dette spiste vi en god middag på en italiensk restaurant der virkelig ingen kunne noe engelsk eller tegnspråk, så Vegard måtte tegne maten han ville ha. Vi kom oss til hostellet, hilste på en ny fransk gjest som kom med toget fra Vladivostok og koste oss inne med internett og bøker. For å bruke opp de siste rublene våre, ble vi rett og slett nødt til å ta en tur på bakeriet og kjøpte kaker som så søte ut, men smakte bittert. Imorgen, på selveste juleaften, er planen å stå opp relativt tidlig og glede oss over julestrømpene våre (en så sjelden ting som en ubrukt sokk med en skjokoladenisse vi var så heldige å finne til hver) og innta julefrokosten med vår franske romkamerat. Deretter skal vi ta på finstasen, Vegard har med skjorte og jeg har mammas ullskjørt, og gå i kirkene. Det er et område av byen vi enda ikke har utforsket hvor det både er ortodokse og katolske kirker. Hit skal vi gå og tenne lys og deretter sette nesen hjemover for å lage middag (er aller mest spent på denne delen) og åpne gaver. Vi har kjøpt vakker julepynt; rødt glitter-girlander og en tre meter land gulltråd med bjeller på. Tilslutt skal vi Skype med våre kjæreste og deretter sette kursen mot togstasjonen igjen! Denne gangen skal vi være på toget i to netter og en dag. Vi ender i Ulan Bator, og skal rett til Terelj Nasjonalpark og bo med nomadene i gers i 3 dager, før vi kommer tilbake til Ulan Bator for 2 dager der.
Det gikk opp for oss at Russland-etappen av turen vår snart er omme, og vi har hatt det helt fantastisk her. Vi føler vi har fått sett en del av Russland, lært litt mer om kultur og mentalitet. Men vi skulle veldig gjerne sett mer og stoppet på flere av stasjonene, så råd til oss selv hvis det blir en neste gang og til andre som vil ta dette toget; bruk lenger tid enn oss!! Vi fant tidlig ut at for å klare å fungere i Russland, var vi nødt til å lære oss en del av det cyrilliske alfabetet. Det gjorde vi ganske raskt da vi gikk rundt i Moskva og ved hjelp av Lonley Planet. Det hadde nok også vært en fordel å kunne litt mer russisk før vi kom hit, det hadde gjort reisen litt enklere, men sikkert ekskludert mange morsomme situasjoner vi ikke ville ha unnvært. Akkurat det punktet vi er på på turen vår nå, er noe av det jeg liker best ved å reise; når en har kommet inn i reise-grooven, og samtidig har masse foran seg.

Vi syns det er veldig hyggelig at så mange følger med på bloggen, og ønsker alle en superbra jul og et kjemepgodt nyttår, selv om vi forhåpentligvis finner nett før neste år :)

Må bare beklage det elendige formatet på denne bloggen, det skal forhåpentligvis bli bedre en gang i nærmeste fremtid!

Skrevet av cba007 03:49 Arkivert i Russland Kommentarer (1)

På toget fra Moskva til Irkutsk!

Fra dannelsesreise til restitusjonsreise

snow -34 °C

Vår siste dag i Moskva stod vi opp relativt tidlig, tok vår siste dusj på en god stund og kom oss til Arbat hvor vi fikk i oss kaffe og mat, klare til og tre inn i Kremlin. Vi kjøpte billetter og hadde en liten disput både med damen som solgte billetter og damen som skulle passe på sekkene våre. Alle ”samtaler” foregår på russisk for dem og engelsk for oss. De aller færreste vi har møtt snakker engelsk, og de fleste bryr seg ikke om at vi ikke forstår russisk, og stemningen blir derfor fort litt amper. Vi gikk inn i Kremlin, det begynte å snø lett og vi var nesten de eneste turistene der. Innenfor Kremlins gedigne røde mur, var både Senatet, Ivan den grusommes klokketårn og flere katedraler med gullkupler. Vi gikk litt omkring, nøye beskuet av pelskledde vakter og så på Tsar-kanonen og Tsar-bjellen. Tsar-bjellen er verdens største, på over 200 tonn, og vi måtte så klart klatre opp på den. Dette var ikke særlig populært og vi og våre medsvorne (en russisk far og sønn som tok bilde av oss og som vakten senere måtte blåse i fløyta etter, da de gikk ut i forbudt område). Vi gikk inn i de fem katedralene som er midt på plassen. Disse var superfine inni, dekorert med veggmalerier og gull. Det var relativt kaldt ute denne dagen, og det var en sann glede hver gang vi kom inn i en ny katedral. Vi var også innom tre utstillinger, en med smykker, en med klær de adelige en gang har brukt og en annen med begre og annet kirkelig utstyr. Vi observerte at det i hver katedral var ikke mindre enn tre som jobbet, gjerne opptil fem personer. Disse satt alle ved inngangen, derav en krysset av på billetten vår mens resten fulgte oss med øynene, men utenom dette foretok ingen seg noe. Vi er nysgjerrige på kostandseffektiviteten ved dette og om de virkelig tror vi skal stikke av med en de 3 meter høye kandelabrene. Men vi skal ikke skufle av arbeidet deres, inni en av katedralene hørte vi plutselig et jomende ”nooooooo!!”. Vi forstod etter litt at dette utbruddet var rettet mot oss, da vi nemlig stod og beundret mønsteret på en søyle og kjente på den med fingertuppene. Det viser seg at katedralene som er bygget av murstein, har fått et lag av ett eller annet glatt materiale oppå, som det igjen er malt helt perfekte mursteiner på. Vel ute av Kremlin, satte vi kursen mot Gulag museet, som er rett ved Tverskoy District. Vi trengte først kontanter, men det viste seg å være null bankomater i mils omkrets og da vi endelig fant en oppdaget vi at Vegards kort har nådd maksgrensen på uttak denne måneden. Litt panisk stemning igjen, men vi fikk ringt banken og en hjelpende mor og inntatt et god måltid på Moo-moo. Deretter gikk vi til Gulagmuseet som var veldig spennende. Og gjorde et sterkt inntrykk på oss. Så mye som fem og en halv million mennesker har vært ofre for disse leirene, der en og en halv million døde. Disse tallene er absolutt ikke endelige, og ringvirkninger som at folk som har omkommet som følge av at andre har blitt tatt til en leir ikke er registrert, i tillegg til barn og andre familiemedlemmer. Vi fikk et godt innblikk i grusomhetene som ble utført og hvordan dette var en del av det sovjetiske samfunnet. Etter museet tok vi en siste tur til Arbat og praktiserte pruteevnene våre. Vi er ganske sikre på hvem vi har fått nedarvet prutegenet vårt fra, og utviklingen er brutal når vi går fra å være to hyggelige hengivne, naive turister til to pristyranner som ikke gir seg før prisen er i vår favør (tror vi). Vi fant ut at trikset, når selgerne later som de har gitt sitt siste tilbud, er å gå mot døra og sakte strekke seg mot håndtaket. Det slår ikke feil, og før vi har rukket å åpne døra roper de vent og gir oss vår pris. Når vi sier ok, hever de prisen sakte men sikkert, til det blir en mellomting. Vi gikk til hostellet, hentet bagasjen vår og begynte å gå nedover mot en metro vi hadde fått anvist. Den viste seg å være mye lenger unna enn vi hadde trodd, og det er ikke den enkleste oppgaven å bære 20 kilo med bagasje fordelt rundt på kroppen uten sikt til bakken en skal tråkke på, som forøvrig er islagt. Vi fant metroen, bokstavelig talt presset oss inn i vogna vi håpet gikk riktig vei når den kom. Der stod vi i 20 minutter og jeg var ikke langt unna en eller annen form for sammenbrudd, der jeg stod trykket inn i et hjørne, overopphetet og med all bagasjen på meg. Vi kom ut av metrostasjonen i god behold og fikk øye på Komsomolskaya stasjon, som toget vårt skulle gå fra. Det var et vakkert bygg, stappet med reiseklare mennesker. Vi var ute i god tid, 2 timer før toget skulle gå. Vi var ikke klare for en reprise av Paris, da vi var 2 min for sen til toget og måte vente en hel dag til neste tog gikk, i tillegg til at vi var blitt skremt av skrekkhistorier om tog som går før tiden ect. Vi brukte en stund på å spørre ulike mennesker, militære, stasjonsvakter, konduktører om hvor toget skulle gå fra, og var utrolig lettet da vi var sikre på hvor og når det skulle gå, og kunne sitte i ro og lese en stakket stund. Da klokken nærmet seg ti over ni, tok vi sakene på ryggen og spenningen steg betraktelig. Da vi kom ut på perrongen og så toget, gikk det opp for oss at vi endelig skulle få drømmen vi har hatt i hele høst og enda lenger tilbake, til å gå i oppfyllelse. Supergira småløp vi langs hele toget, for å komme oss til vogn 4; vårt nye hjem. Vegard valgte å gå baklengs inn i toget, og vi fant kupe 17-20. Vi har jo vært svært spente på hvem vi skal bo med og treffe på toget, og da vi fikk plassert oss på inn i kupeen, ble vi møtt av smilene til to russiske kjemper som satt rett ovenfor oss. Kupeene er ganske små, det er akkurat plass til å sitte i nederste seng, som er sofa om dagen, når den øverste sengen er nedslått. Ved vinduet er et bord og på gulvet ligger sekkene og bagasjen. Det er overraskende nok en tv her, som vekselvis viser 6 timer lange gamle russiske spillefilmer og det beste popen hadde å tilby tidlig på 90-tallet. Ingen av våre bofeller kan noe som helst engelsk, noe som skuffet oss litt, siden vi hadde håpet å kunne lære mer om den russiske kulturen ved å snakke med dem. Etter som vi har tilbrakt en del tid med dem, innser vi at vi antageligvis ikke ville fått særlig mye intelligent ut av dem uansett. Det vi vet er at han ene, den største av dem, enten var et barn i Murmansk, eller har et barn der. Han skal også til Irkutsk og har familie der i tillegg til at han fisker 2 meter store fisk der. Han andre skal til Vladivostok og har de største mannepuppene vi har sett. Han er den som elsker popmusikk mest av dem og har vekket oss begge de foregående morgenene med unormalt høy musikk, gjerne mens han selv står i gangen og titter ut av vinduet. Kupeen vår går under navnet Discovogna. Den første timen på toget var vi begge ganske satt ut, det veldige mange inntrykk på en gang og alt skjedde veldig fort fra vi kom til stasjonen og toget dro fra Moskva. Vi gikk gjennom toget, fant spisevogna og vognene uten vegger mellom sengene. Der luktet det grusomt allerede før toget kjørte fra stasjonen, og jeg vil ikke tenke på hvordan det er der nå. Vi gikk til vognen vår og delte et kveldsmåltid med mannen fra Irkutsk. Det var god stemning og vi begynte å venne oss til livet på toget. Vi lærte hva alt på bordet heter på russisk og han viste oss triks, der han slukte et egg helt uten å tygge pluss en trekantet kremost. Det forklarte mye. Vi fikk også pluss i margen av Boska, som er damen som har kontroll over vognen vår, da vi brukte våre nylærte gloser og spurte om bestikk og når det var mat. Resten av kvelden brukte vi på å gestikulere med naboene våre og lese. Det er ganske deilig å sove her, vuggingen fra toget er dyssende og det er utrolig fint å ligge og titte ut av vinduet på det mørke landskapet som fyker forbi mens øynene venner seg til mørket, helt til de glir igjen og en sover i mange timer. Neste morgen våknet vi til blå himmel og sol og det var litt av et syn, der landskapet er omtrent helt flatt, med noen sykt høye trær i klynger rundt omkring. I starten av turen var det bartrær, som nå er skiftet ut med bjørketrær. Stadig vekk farer vi forbi større eller mindre landsbyer. Husene er ganske små og likner bittesmå låver. Det stiger røyk opp av pipene og ett og annet menneske er ute på sparken sin pakket godt inn i pelskåpe. Det ser riktig så idyllisk ut, og vi føler vi kjører gjennom landskapet i "Tre nøtter til Askepott". Hittil har vi inntatt alle måltider i kupeen vår, gjerne samtidig som de to store mennene. De er veldig på å tilby oss det de spiser, og vi gjør jo så klart det samme tilbake. Vi ble nettopp tilbudt en av fire stinkede tørkede fisker som blir solgt på stasjonene, vi takket høflig nei takk. Ellers sentrerer dagene seg om noen litt andre problemstillinger enn for bare en uke siden, disse er; skal jeg sove mer, skal jeg lese mer, skal jeg titte ut av vinduet eller skal jeg spise/drikke noe. For øyeblikket går reisen vår under navnet restitusjonsreisen, vi har en liten pause fra dannelsen, og vi setter stor pris på å ikke ha annet valg enn å slappe av. Vi har et hav av bøker med oss og vi liker å kalle dem ”balsam for sjelen” og ofrer gjerne en sår rygg for disse. Toget stopper i de største byene, og vi har hittil vært rundt stasjonsområdet i Balyezino, Perm, Yakiterinburg, Omsk, Barabinsk, Novosibirsk og noen fler. Stasjonsbygningene er utrolig fine, i ulike pastellfarger og med lysekroner og utsmykninger. Om dagen blir vi møtt av krokbøyde koner og menn som nærmest kaster varene sine etter oss, og om kvelden er det så sinnsykt kaldt at det er så vidt det er mulig å holde kameraet for å ta et bilde. I Barabisnk kom vi i snakk med en mann kalt Andrei, som solgte ting på stasjonen fordi han ikke fikk noen bedre jobb. Han var myntsamler og ble veldig glad for noen norske kroner. Disse avstigningene er fine avbrekk i en ellers ganske rolig tilværelse. Det eneste problemet er at en ganske stram eim som ikke blir bedre med tiden har satt seg i vogna og spesielt i kupeen. Istad kom Boska inn mens hun rengjorde og var tydelig overrasket over lukten her inne. Jeg er veldig glad de to mennene holder seg mest mulig i ro, og jeg er meget overrasket over at det er mulig å produsere så mye lukt på så kort tid bevege seg. Når det kommer til tiden, både ukedag, dato og klokkeslett, er vi ganske desorienterte og har nok tenkt til å fortsette med det. For øyeblikket er det omtrent umulig å vite hva tidene er lokal tid. Hadde det ikke vært for den smarte Ipoden min hadde vi ikke hatt sjans til å følge med. Toget følger Moskva-tid, som er to timer foran Norge. Men på stasjonene er det lokal tid. Så når vi skal gå av i Irkutsk er klokken 01:16 i Moskva tid og 06:16 i Irkutsk. Det betyr at vi mister en natt og kommer til å bli om mulig enda mer døgnville. Men da har vi også krysset alle tidssonene vi skal, for både Ulan Bator og i Beijing er 7 timer foran Norge. Det er ganske spesielt å krysse tidssonene på denne måten. Solen går ned når klokken er rundt 14 sånn vi føler det fra Norge, men egentlig er den gjerne rundt 17 her. Solnedgangene er nydelige, solen er illrød og gigantisk, før den går ned og det blir stjerneklart. Det virker som de fleste på toget følger sin egen rytme, siden noen kom på i Moskva og følger den klokken, mens andre har kommet på senere og følger sin tid. Toget er helt fullt, og vi er de eneste turistene, i vår vogn hvertfall. Temperaturen har steget enda mer her inne og er nå på 35 grader, Vegard går i shorts og jeg i singlet for å slippe å svette i hjel. Nå har vi en natt til på toget før vi går av i Irkutsk natt til tirsdag Moskva tid. Der skal vi være en dag, før vi drar til Listvyanka for en eller to netter og så til Irkutsk for å dra videre på juleaften.

Bilder kommer etterhvert, USB-kabelen til kameraet streiker for tiden. Men kan avsløre at fargekomboen på jakke og sko er neonrosa og ulike lillafarger på skoene. Gyselig :)

Skrevet av cba007 16:02 Arkivert i Russland Kommentarer (1)

Liv og røre i Moskva

Pels ftw!

snow -10 °C

Utrolig tidlig onsdag morgen ble vi kjørt til flytoget, faktisk så tidlig at vi ikke rakk de to første vi hadde planlagt å ta. Vi kom oss til Gardemoen og gjennom kontrollene uten store hindre og var tidlig ute ved gaten. Ganske fornøyde med det og i ferd med å sovne, fant Cec ut at luen hennes var borte; den varme ulluen mor hadde gitt henne før avreise. Det var for trist til å la gå, så vi snakket med en uniformert dame som fortalte oss hvordan vi skulle komme oss til sikkerhetskontrollen. Vi måtte gå i en labyrint rundt hele flyplassen for å komme til sikkerhetskontrollen som bare var noen meter unna oss. Vi fant luen etter å ha løpt rundt hele flyplassen og kom oss heseblesende inn på flyet, i typisk Bækkedal-stil. Flyet ble stående en stund etter at det skulle lettet, og vi fikk etterhvert vite av kapteinen at det var blitt funnet et våpen i en av baggene inne på flyplassen. Denne hadde blitt lastet inn i et av flyene, men ingen visste hvilket. Alle flyene måtte lastes ut av igjen for å finne denne baggen. Det ble litt panisk stemning da vi innså at vi kanskje ikke rakk flyet videre fra Riga til Moskva, men det ordnet seg og vi fikk sovet ut på flyturene. Vel fremme i Moskva ble fordommene våre innfridd, overalt rundt oss var det enten syltynne eller tykke kvinner kledd i lang pelskåpe og høye støvletter og halvfete menn i svart boblejakke og bitteliten lue. Vi fikk en liten nedtur da vi ikke ble hentet av GoRussia, selskapet som hjelper oss med togbilletter, som lovet. Vi soste rundt på flyplassen i alt for mye klær og tung bagasje. Vi klarte ikke å få ut penger av det som liknet en ATM og ingen klarte å hjelpe oss eller kommunisere på annet språk enn russisk. Ganske svette og frusterte fikk vi til slutt både penger og anvisning mot bussen. Utenfor flyplassen var det bare styr, og vi endte med å sette oss inn i en taxi med en sjåfør som lovet oss gull og grønne skoger. Vi har ikke funnet ut om det var han som lurte oss eller vi som lurte han. Han ville ha 1500 rubler (260 nok) for 30 min inn til sentrum. Taxituren tok 2 timer og utrolig var sykt slitom. Sjåføren som ikke snakket annet enn russisk blandet med noen engelsk-liknende ord (big og traffic), insisterte på å guide oss for penger mens han kjørte. Vi proteserte kraftig, men han snakket i ett kjør fra vi dro fra stasjonen til vi var fremme ved det han mente var hostellet. Trafikken var helt sinnsyk og russerne kan trafikkreglene like dårlig som Tromsøværingene. Da vi kom inn mot sentrum, ble vi møtt av pansrede kjøretøy fulle av sikkerhetspoliti som dundret lags veien med sirener på. På en annen strekning kunne vi telle mer enn 22 transport-trucker med soldater. Disse var senere ute i gatene, der det var kontrollposter ved alle metroer. Dette grunnet en demonstrasjon mot etniske folk fra kaukasus. Vi endte opp med å betale sjåføren vår opprinnelige pris, og ble satt av feil sted. Vi gikk og gikk i iskalde, mørke Moskva og kom til et hostel som heldigvis var ledig. Vi kom oss raskt ut og begynte å traske. Kom oss til Arbat, den store handlegaten, med masse kunstnere langs hele gaten. Vi ble tilslutt derevet av sulten til å spise på et sted med både italiensk og japansk mat, tragisk nok når vi endelig var i Russland. Vi gikk mot Kremlin og så tre røde stjerner på spir ruve på himmelen, ganske spesielt. Det var iskaldt og vi prøvde å finne et utested vi hadde hørt om, men etter å ha gått uendelig lenge og da Vegard truet med å urinere i en sidegate, kom vi oss inn på en søt kafe og ble der til det stengte klokken 00.00. Vi brukte en time på å gå hjem og frosne som vi var, sov vi godt i nesten et halvt døgn. Ved å sove lenge, ofret vi sjansen til å se Lenin, noe vi hadde sett frem til. Vi fikk også et slag i trynet da også Kremlin var stengt, selvfølgelig bare på torsdager. Men vi hang ikke med hodet, for da vi minst ventet det, dukket nemlig St. Basil opp bak en gatehjørne. Med St. Basil, også den Røde Plass og nasjonalmuseet, som vi faktisk ble kastet ut av. Vi tasset inn i St. Basil, og ellers i området rundt og Kitay Gorod . Både til middag og frokost har vi fått i oss russisk mat, vi fant nemlig en slags kjede som lager sykt billig og god tradisjonell mat. Det lettet litt samvittigheten fra igår. Vi shoppet julegaver til hverandre og kom oss innpå hotellet.

Ingen av oss har reist om vinteren før på denne måten, bare på skiferie. Det er en ganske annen opplevelse enn om sommeren. Det er mye mørkere og utolig mye kaldere, i tillegg til at varme klær veier mye mer og det er mye å pakke og ha på seg. Men tross i dette er det veldig koselig, store glorete juletrær i gatene og julemusikk eller dårlig popmuskk overalt.
Imorgen skal vi opp tidlig, få sett Kremlin og gå innom et Gulag museeum vi syns virker spennende. Så, klokken halv ti, går toget fra en eller annen stasjon. Vi har hamstret et brød og en pølse og Vegard avslørte at han har 8 doruller i sekken sin. Det forklarer det enorme volumet den har. Jeg innser at jeg ikke burde le av det nå, for det kommerr til å slå tilbake på meg, men det er ikke lett. Nå sitter vi i tvstuen på hostellet vårt, som skal være et av de bedre i Moskva, men som ikke akkurat er det mest delikate hostellet jeg har vært på, hverken hygienemessigsett eller innredningsmessigsett. Vi kan heller ikke høre oss selv tenke, grunnet en hostellgjest som har satt tven med musikkvidoer fra forrige århundre på maks volum. Vi gleder oss til toget imorgen og satser på litt bedre naboer der! Ellers går vi for øyeblikket under tilnavnene Dassen og Michelin-mannen. Dette grunnet Vegards enorme boblejakke uten hette og Cecilies grusomme fargekombo på jakke og sko, i tillegg til lost&found-ullgenserne som er på hele tiden.

God Jul!

Skrevet av cba007 10:43 Arkivert i Russland Kommentarer (4)

(Innlegg 1 - 3 av 3) Side [1]