Julestemning i Irkutsk og Listvyanka

Da vi endelig skulle av toget, var toget ett om natten for oss og seks om morgenen i Irkutsk. Vi hadde en superplan om å sove rett før vi gikk av toget, slik at vi skulle få en slags natt søvn. Men i stedet sov vi hele dagen, og endte med å være våkne i over 30 timer det første døgnet av toget. Vegard klarte å tilpasse seg det skrudde døgnet ganske fort, mens jeg enda føler at klokken er det samme her som i Norge.

Da vi gikk av toget var det bekmørkt og virkelig iskaldt med en sur vind som ønsket oss velkommen til Irkutsk. Vi ble nærmest glodd i hjel på togstasjonen da vi var de eneste backpackerne der og antageligvis noen av de få på denne siden av kalenderen. Etter flere dager i ro på toget, bestemte vi oss for å gå inn til byen, egentlig uten anelse om hvor langt det var. Det ble en veldig fin opplevelse, det var nemlig et tynt snødekke overalt, på bakken i gatene, på trærne og hvitt rim på alle hus og gjenstander. Vi var de første som tråkket i snøen den morgenen og det var nesten ingen ute i gatene, så det var vel det man kaller en magisk stemning. Vi gikk langs en elv for å komme til hostellet vårt, og ble allerede i mørket overrasket over de utrolig fine fasadene på omtrent alle husene. Vi fant etter en del surr hostellet vårt, hvo vi ble sluppet inn av den kjempehyggelige husverten Dimitri. Hostellet er i en gammel sovjetisk leilighet, hvor rommene er som de den gang var. Vi var stuptrøtte, men hadde bestemt oss for å være våkne til kvelden, og satt oss derfor på kjøkkenet med varm drikke, bøker og internett Det bodde to franske medisinstudenter her som kom luntende ut fra rommet etter hvert og som vi spiste frokost og delte erfaringer med. Etter en stund var vi klare for å gå ut i kulda igjen, og vi gikk til rådhuset hvor det var isskulptører som bygget skulpturer med sine egne hender. Gøy å se på, de hadde blant annet laget en enorm sklie, en prinsessevogn, en borg, og masse nisser og soldater og kaniner. Dessverre er det ikke mange bildene vi får tatt av gangen for tiden, for det er så kaldt at batteriet på kameraet dør etter noen minutter i fri luft. I Listvyanka blir det også laget en ispark med hus og lekestativ og skulpturer hvor nyttårsaften visstnok feries av folk flest her. Vi gikk rundt i byen og gjorde oss kjent, og beundret sammensetningen av bygninger i dagslys. Irkutsk kalles Sibirs Paris, og jeg har herved lagt den til topp 3-listen min over favoritt byer, sammen med Nordens Paris. Det er en veldig spesiell sammensetning av bygninger her; eldgamle trehus med superfine utskjæringer og avflasset maling er å finne mellom store bygninger i enten rød murstein eller i klassisk stil med ulike pastellfarger.
For å klare å forflytte oss rundt i byen, er vi nødt til å ta hyppige pitstop innom kafeer og tilfeldige butikker. Det er ikke oss imot, og vi har fått testet ut mang en søtsak. Som regel er det overraskende vanskelig å kommunisere med servitørene og vi ender ofte opp med å ta det vi syns ser mest komisk ut på menyen eller det som mer mest feil oversatt (ex: ball of salmon on a fried potato, THE hen, fried ice-cream ++). Vi fant central market, som er et marked utendørs med alle mulige varer, som fisk, kjøtt, grønnsaker, leker og klær. Alt er hvitt av rim og stivfrossent. Vi fant busstasjonen og fikk oss billetter til Listvyanka dagen etter. Kvelden kom og vi var utslitte og døgnville og ville bare sove. Men så trøtte vi enn var våknet begge i løpet av natten av smerte i hofteben og rygg. Madrassene er nemlig av tynneste salg, og det samme er det som vanligvis er en mer eller mindre solid sengebunn. Både Vegard og jeg har klart å lage hull i sengebunnen (som vi har kommet frem til er laget av en lags tre/pappmasje) i forsøk på å komme oss opp i sengen, og vi innrømmet begge etter første natt i køyesengen at vi faktisk hadde en reel frykt for at overøyebunnen skulle gi etter for min vekt.

Onsdag morgen forsov vi oss, og måtte bare kaste oss rundt og ut av huset. Vi måtte haste gjennom byen for å komme til busstasjonen som ligger på motsatt side av sentrum enn hostellet vårt. Takket være kulden ble vi raskt våkne, og ble snart trykket inn i en minibuss beregnet på 11 personer. Denne rommet etterhvert 19 stykker. Vi var sjeleglade vi hadde latt de store sekkene bli igjen i Irkutsk på hostellet, for ellers hadde vi nok blitt skvist. Kjøreturen tok litt over en time, og folk gikk av og på på de mest øde stedene langs veien. Vi kjørte ut av byen ganske fort og gjennom den fine vinterskogen til vi kom ned til Baikalsjøen. Den er ikke islagt, og det ryker frostrøyk opp fra overflaten, noe som gjør den veldig trolsk. Vi ble satt av på endestasjonen i Listvyanka, og vi fant snart ut at det var et godt stykke å gå til stedet vi skulle bo. Det var helt utrolig kaldt og vi endte faktisk med å ta taxi til Kverestoya Pad, som lå i en dalside med utsikt mot Baikalsjøen og de søte små husene der. Det var ganske deilig å få et rom for oss selv og en do man kan kaste papir i, og vi pyntet til jul og spiste mandariner for å få i gang julestemningen. Vi slappet av, gikk en tur i området og spiste Omul (Baikalfisken) til middag. På kvelden hadde hostellsjefen gjort i stand Banyaen for oss. Vi hadde valget mellom Sauna og Banya, der sauna hadde et varmt basseng i tillegg til badstu og banyaen hadde et iskaldt basseng i tillegg til dampbadstue. Vi ble døsige og avslappede i dampbadstuen,men da vi så bassenget skvatt vi til. Det var nemlig utendørs rom, der iskrystallene på overflatene, som på putene, bassengtrappen og planten i hjørne, hadde vokst seg så lange som 5 centimeter og lignet pigger. Vi våget oss ut i vannet og inn i badstuen igjen, og det var en sinnsyk følelse idet den iskalde kroppen ble varm igjen, hvertfall siden det har vært så kjølig de siste dagene Det var fullmåne og vi skuet utover dalen og bort på nissens kirke (St. Nicholas kirke) innerst i dalen før vi sovnet.

Neste morgen sov vi nok en gang litt vel lenge, men rakk akkurat frokost, før vi måtte sjekke ut. Vi fikk en salgs russisk frokost, bestående av havregrøt og smør, tykke osteskiver, pannekake og noe som liknet en fiksekake, men smakte som morsmelk (tror vi). Da vi skulle betalte ville sjefen (som heldigvis er den personen som snakker best engelsk av russerne vi hittil har møtt) ha dobbelt så mye penger for oppholdet enn det vi hadde fått bekreftet på kvitteringen vår, og vi endte med å stå en time og delvis diskutere/krangle med henne og bookingbyrået om hvem som hadde gjort feil og hvor mye vi skulle betale. All applaus til Vegard som snakket oss til den prisen vi skulle ha, minus litt for baynaen. Han var av og på i telefoner med ulike russere i det såkalte bookingbyrået, der ingen egentlig kunne engelsk og noen bare la på når de skjønte at vi skjønte at de hadde prøvd å lure oss. Vi kom oss fra hotellet med pengene og æren i behold, og var god venn med sjefen og enige om at det ikke var noen av våres feil, men byrået. Siden det ikke var vind, men blå himmel og sol, var det også levelig ute og vi kunne vi gå rundt og nyte stedets stillhet. Vi fant en bitteliten kirke med en sovjetkirkegård. Ved å gå mellom gravene et godt stykke, kom vi til noen trapper opp til en grav som lå ganske høyt oppe i åsen. Her fikk vi et godt blikk over sjøen og klarte så vidt å skimte fjellene på andre siden av sjøen. Vi gikk langs veien ende ved sjøen og kom til havnen. Minibussene til og fra Irkutsk går når de selv vil og vi hadde dødsflaks da en kom kjørende akkurat da vi var fremme ved den såkalte terminalen. Vi presset oss inn med alle mulige mennesker, og kjørte til Irkutsk. Da vi kom dit fikk vi kuldesjokk, og måtte løpe mellom kafeene for å klare å gjøre de ærendene vi hadde planlagt. Vi gikk til central markret, denne gang innendørs, og shoppet mat til juleaften. Planen er nemlig å lage det nærmeste vi kommer norsk julemat her, så vi kjøpte noe kjøttdeigaktig til å lage kjøttkaker av, brun saus, poteter og rødkål. Vi kjøpte også egg (som vi fikk i en brødpose, slik at jeg var nødt til å knuse dem) og et nytt brød til julefrokosten vår. Etter dette spiste vi en god middag på en italiensk restaurant der virkelig ingen kunne noe engelsk eller tegnspråk, så Vegard måtte tegne maten han ville ha. Vi kom oss til hostellet, hilste på en ny fransk gjest som kom med toget fra Vladivostok og koste oss inne med internett og bøker. For å bruke opp de siste rublene våre, ble vi rett og slett nødt til å ta en tur på bakeriet og kjøpte kaker som så søte ut, men smakte bittert. Imorgen, på selveste juleaften, er planen å stå opp relativt tidlig og glede oss over julestrømpene våre (en så sjelden ting som en ubrukt sokk med en skjokoladenisse vi var så heldige å finne til hver) og innta julefrokosten med vår franske romkamerat. Deretter skal vi ta på finstasen, Vegard har med skjorte og jeg har mammas ullskjørt, og gå i kirkene. Det er et område av byen vi enda ikke har utforsket hvor det både er ortodokse og katolske kirker. Hit skal vi gå og tenne lys og deretter sette nesen hjemover for å lage middag (er aller mest spent på denne delen) og åpne gaver. Vi har kjøpt vakker julepynt; rødt glitter-girlander og en tre meter land gulltråd med bjeller på. Tilslutt skal vi Skype med våre kjæreste og deretter sette kursen mot togstasjonen igjen! Denne gangen skal vi være på toget i to netter og en dag. Vi ender i Ulan Bator, og skal rett til Terelj Nasjonalpark og bo med nomadene i gers i 3 dager, før vi kommer tilbake til Ulan Bator for 2 dager der.
Det gikk opp for oss at Russland-etappen av turen vår snart er omme, og vi har hatt det helt fantastisk her. Vi føler vi har fått sett en del av Russland, lært litt mer om kultur og mentalitet. Men vi skulle veldig gjerne sett mer og stoppet på flere av stasjonene, så råd til oss selv hvis det blir en neste gang og til andre som vil ta dette toget; bruk lenger tid enn oss!! Vi fant tidlig ut at for å klare å fungere i Russland, var vi nødt til å lære oss en del av det cyrilliske alfabetet. Det gjorde vi ganske raskt da vi gikk rundt i Moskva og ved hjelp av Lonley Planet. Det hadde nok også vært en fordel å kunne litt mer russisk før vi kom hit, det hadde gjort reisen litt enklere, men sikkert ekskludert mange morsomme situasjoner vi ikke ville ha unnvært. Akkurat det punktet vi er på på turen vår nå, er noe av det jeg liker best ved å reise; når en har kommet inn i reise-grooven, og samtidig har masse foran seg.

Vi syns det er veldig hyggelig at så mange følger med på bloggen, og ønsker alle en superbra jul og et kjemepgodt nyttår, selv om vi forhåpentligvis finner nett før neste år

Må bare beklage det elendige formatet på denne bloggen, det skal forhåpentligvis bli bedre en gang i nærmeste fremtid!