Reiseblogg fra Travellerspoint

Den transmongolske jernbanen, gerliv og Ulan Bator

Oppfetning og ekstremsport for alle penga

sunny -22 °C

Juleaften ble feiret som planlagt, det var for en gang skyld skyfri himmel og vi utforsket et område i byen med kirker. Vi tente lys og lagde julemiddag, som overraskende nok vellykket, bortsett fra sausen som viste seg å være en grillmarinade. Familien i Kreklingkroken overvar julemiddagen vår på Skype og da klokken var slagen tok vi sekkene på ryggen og beina fatt mot togstasjonen. Det var blitt mørkt og tåkete og vi ble forfulgt av en full haltende mann, som haltet fortere enn vi klarte å løpe med de tunge sekkene våre. Det var akkurat som en horrorfilm, men utenom dette kom vi oss uten store hindringer til toget vårt, som skulle frakte oss til Mongolia. Dette toget hadde en helt annen standard enn det vi tok fra Moskva til Irkutsk. Det var gammelt, ingen tv (!), ikke særlig mye elektrisk, toalettene var fryktinngytende (strategien la jeg fort ; spise og drikke så lite som mulig under togreisen). Teppene på gulvene, sengeteppene, dynene, gardinene og duken hadde et orientalsk mønster i rødt og gult, som matchet julepynten vår, og kupeen vår fikk fort et fint jalla-preg over seg. I noen av vognene var det allerede pyntet til jul, og da vi gikk gjennom toget til Boskaenes frustrasjon, så vi at alle vognene var forkjellig "innredet", med ulik tapet, panel, mønster og belysning. Vi ble enige om at vi hadde vært heldige og fått den fineste og den mest opplyste vognen. I vognen var det god stemning allerede fra starten og jeg vil driste meg til å si at det ble et slags samhold mellom oss alle iløpet av turen. Det var et mongolsk redningsteam bestående av seks gutter i tjueårsalderen pluss den gamle majoren deres, en annen backpackergruppe fra Europa og noen andre mongolske familier. Det tok ikke lang tid før det mongolske redningsteamet tok kontakt med oss, de kunne ikke særlig flere ord på engelsk enn de andre russerne vi har møtt, men de var gjestfrie og veldig glade. Vi tenkte vi fikk være hyggelige og besøke kupeen deres som de ville. Der fløt vodkaen og vi endte med å bli der til langt på natt til vi alle ble kastet i seng av Boska. Nok en gang var det gloseutveksling det gikk i, norsk-mongolsk-engelsk. Vi gikk gjennom mange ord og setninger, men det var bare ett som festet seg og som var noe av det første som kom til meg morgenen etter. Kanskje unødvendig å si at det var "Tådååå", som betyr skål. Mongolsk er et språk med lyder som jeg ikke har sjanse til å uttale, de er helt fremmede for meg. Har innstilt meg på at dette bare er forsmaken på hvordan Kina blir. Morgenen etter var ikke den beste i våre liv, i en ganske kald kupe med is på innsiden av vinduet, i et bråkete gammelt tog med den verste hodepinen en kan forestille seg. Men litt etter litt kom vi oss og det var mulig å reise seg nok opp til å titte ut av vinduet, og se at landskapet ble stadig mer kupert og at fjellene var vakre og snødekte og himmelen knallblå. Jeg hadde ingen store planer om å gå ut av toget med det første, men da vi først stoppet klokken 12, skulle toget stå til klokken seks. Dette var i grensebyen i Russland og vi gikk av toget med de mongolske redderne, og tok en titt i byen. Det var iskaldt og Vegard hadde valgt det passende antrekket boblejakke og merinoull-stilongs. De gamle konene snudde seg i avsky og redningsteamet var lettere sjokkert men viste tommel opp. Ingen av oss hadde tenkte særlig over hva han hadde på seg, og jeg tror det er et dårlig tegn på at vi er i ferd med å gro inn i klærne våre. Det var ganske kaldt og vi prøvde å bruke de siste rublene våre, men valgte å heller spare de fleste enn å kjøpe så mye som 8 flasker vodka som hver av mongolerne gjorde. Dette var vi senere evig takknemlige for, da vi ble nødt til å gi våre siste rubler til en streng grensevakt. Det ble nemlig etter hvert passkontroll. Vi trodde de tullet da de sa "problem!" da de høye pelskledde bevæpnede vaktene så på passene våre. Heldigvis hadde vi fått en snill mongolsk jente som studerte i Iruktsk i kupeen vår, og hun oversatte og forklarte at visumene våre hadde gått ut dagen før og at vi måtte betale en sinnsyk sum. Vi ble så sjokkerte at vi ikke kunne slutte og le, og måtte bli med grensepolitiet inn i en diger steril bygning. Her var vi i over en time uten å gjøre noe som helst, bare ventet på dem, som ikke gadd å forklare noe som helst. Etter hvert ble pulsen høyere siden toget snart skulle gå, og rett før vi ikke kunne vente lenger, kom 7 politifolk for å overvære at vi undertegnet uttallige papirer. Ingen av dem kunne forklare oss hva vi undertegnet, men vi forstod til slutt at vi måtte gå til en russisk bank i Mongolia for å betale boten. Vi må altså betale dobbelt så mye for en dag i Russland som vi har gjort for hele visumet på 10 dager. Superergelig. Toget ventet på oss, og da vi kom inn i vogna var det leven og alle var svært spente på hvordan det hadde gått og om vi hadde det bra. Koselig. Vi kjørte omsider over grensen, og stoppet nok en gang for et par timer. Denne gangen gikk Mongolia-visumet vårt smertefritt gjennom kontrollen og vi gikk på restaurant med det mongolske redningsteamet og noen andre vi hadde vært i kontakt med på toget. Vi satt på langbord med folket og fikk spandert mongolsk mat og drikke. Den mongolske maten er utrolig god, og vi var overveldet. Etter måltidet bestående av to retter, spanderte majoren shots på oss. Vi fryktet en gjentagelse av forrige kveld, men ble allikevel med på noen innkjøp av drikke. Vel om bord i toget hang vi litt rundt i kupeene før vi fant ut at det var på tide å trekke seg tilbake. Vi gjorde som vi gjør hver kveld; leser til en av oss enten leser ut en bok eller er så trøtt at lyset må slukkes. Supertidlig neste morgen ankom vi Ulan Bator! Vi var ganske omtåka såpass tidlig og ble møtt av en blid mongolsk guide som skulle holde seg med oss noen dager. Vi ble tatt med til en fin bil og hilste på sjåføren vår. Fra da av var vi fire et uadskillelig team i tre dager. Vi kjørte i mørket ut av UB og i to timer, inn i Terelj Nasjonalpark og inn til en ger camp. Der ble vi installert i vår egen ger, som det snart ble fyrt i og vi sov noen timer før vi var klare for nye eventyr.
Lunsjen var overdådig og nok den største vi begge har spist noensinne. Den bestod av fire retter og vi var mette helt til middagen syv timer senere. Måltidene starter som regel med en salat av revne gulrøtter og kål. Så gjerne noe kjøtt, enten innbakt eller med wokliknende grønnsaker. Alt er veldig fettete og mye er bakt inn. Det er utrolig godt. Etter lunsjen dro vi til the Turtle Rock. Dette er en enorm steinformasjon som ser ut som en skilpadde fra den ene siden. Vi kunne klyve opp på nakken dens, og det var en ganske fin følelse. Jeg husker jeg leste om denne i Lonley Planet (som forøvrig gikk tapt i Irkutsk, vår bibel, vår beste venn) i informatikk timene i høst, og det var tilfredsstillende å faktisk være der. Vi var utrolig heldige med været, det var -20 og ingen vind, og faktisk varmende sol. Vi hadde sett for oss at det var her vi kom til å fryse mest og at det var her matforgiftningen ville slå til, men den gang ei. Det var dette stedet vi har hatt det varmest på hele reisen hittil og matforgitningen har latt vente på seg. Det stod en kamel og noen andre dyr ved the Turtle Rock. Denne red vi på begge to, og det var en sinnsykt fin opplevelse. Vi dro litt lenger inn i dalene, og kom til et buddist-tempel som lå i en dalside, med helt nydelig utsikt over skarpe fjell og daler, alt sammen hvitt. Vi gikk opp til det og nøt roen og så på hele området. Landskapet her er ganske likt som Jotunheimen/Rondane om våren. Det er i tillegg noen rare butte fjell og steinformasjoner som mongolerne mener ser ut som dyr og gjenstander. Vi kunne bare si ifra når vi ville at sjåføren skulle stoppe, for å kunne gå i de områdene vi syns var fine. Vi brukte hele dagen ute og var glade for te og kaffe og en god middag da vi kom hjem til campen. Kvelden satt vi med guiden vår, som er nyutdannet tannlege og jobber som guide nå for å kunne studere mer i utlandet. Hun avslørte også en hemmelighet som hun sa hun ikke har fortalt selv de nærmeste vennene sine, nemlig at hun bruker parykk. Hun sa dette under middagen, vi satt lamslåtte begge to, ute av stand til å respondere fornuftig. Grunnen til at hun sa dette var at hun mente jeg stirret sånn på håret hennes og Vegard gjorde det samme fra andre siden av bordet. Vi ble jo helt fra oss, men vi hadde bare prøvd å se henne inn i øynene mens hun pratet, mens hun snudde bare hodet bort, slik at øynene våre hvilte på håret hennes. En annen ekstremt pinlig episode under samme måltid var da vi snakket om husdyrhold og hvordan man utnytter dyra når de slaktes i Mongolia. I en bisetning sa hun at de melket alle dyrene, inkludert hestene, og Vegard etterfulgt av meg, brøt spontant ut i latter og vi klarte bare ikke å stoppe på lang tid. Det ble pinligere og pinligere, for dette var for dem helt naturlig, vi følte oss åndssvake, pluss at fermentert hestemelk er luksusdrikk her. Vi fikk tatt igjen all den Norge vs Mongolia praten vi ikke fikk i Russland og har lært masse om den mongolske kulturen og samfunnet. Da vi gikk ut i geren vår for å sove var det godt og varmt, men da det ble sovetid sank temperaturen og ingen av oss sov stort siden vi bare frøs og frøs. Morgenen etter så vi ut som zoombier og fant ut at en del av taket ikke var tett som den skulle, det hadde vært mindre enn 30 minus den natten, oven hadde brent ut og de sa det ikke hadde blitt lagt på tregulvet for vinteren på enda. Vi hadde alle odds mot oss, men vi ga oss ikke. Etter litt mat og varm drikke, gikk vi til en gercamp hvor det bodde en nomadefamilie som drev med hesteavl. De hadde mange hester og kuer som alle gikk omkring i et ganske stort område og beitet. De har en ger hvor hele familien bor, så mange som femstykker. Om sommeren bor de i et trehus som står ikke langt unna. Vi kom inn i geren , som er så stor at det går ann å stå i den. Den er rund og det er plass til 5 senger, som fungerer som sofa om dagen. Mellom sengene er det kommoder. Den ene delen er mennenes og den andre er kvinnenes. Men mannens seng står i midten siden han er overhodet i familien. Hver ger har sine spesielle mønster på treet i taket. I midten står det en ovn hvor maten lages og et bord med små krakker rundt. Det så egentlig ut som et helt vanlig hjem, bare rundt og mye mer intimt. Vi ble godt tatt mot av familien. De hadde hatt nyttårsfeiring til langt på natt dagen før, og var litt utmattede. Familien bestod av en mor en far og en datter. I tillegg til 3 sønner som for øyeblikket ikke var hjemme. De går i vanlige / fine klær. Jenta i familien var vel på min alder, og hun hadde på seg noe jeg kunne hatt på meg en tur utpå byen, med støvletter med boblestoff. Det var nytt. Jeg følte meg nok en gang som en boms, med mammas vindbukse, pappas ullgenser, og svarte hender og negler fra tjære på toget. Vi fikk servert mongolske småkaker, liknet litt på smultringer og noe annet som ikke var helt hurra. De smultringene lå rundt overalt i sminkekommoden til jenta, satt i lysestaker. Vi var der en stund og ble" kjent". Så dro jeg og Vegard ut for å ri. Ingen av oss har ridd siden leirskolen på Langedrag (6 og 11 år siden) og vi var mildt sagt skeptiske. Helt fra vi gikk i bleie har vi fått høre av samtlige familiemedlemmer at hester ikke er til å spøke med, og det hadde satt seg. Da vi begge var vel oppe på hesteryggen (på noen så søte raggete hester), sa guiden vår "hade bra,t vi sees om en time". Vi så skrekkslagne på hverandre, men etter hvert ble det fint og Vegard red som om han ikke skulle gjort annet på slutten. Vel tilbake i geren, fikk vi enda mer mat, vi har ikke gjort annet enn å spise, som ble laget på ovnen. Supergodt og vi var sinnsykt mette. Vi fikk også milk-tea som er typisk mongolsk. Det er vann og melk kokt samen og så blandet med teblader og noe krydder. Det smaker litt som grøt, og er ganske godt, hvertfall den første halve koppen. Vi gikk i fella flere ganger og sa ja takk til te men fikk dette melken i stedet og hadde ikke annet valg enn å drikke det. De tok frem et tradisjonelt spill, anklebone game. Det er ankelbena fra dyr som man kaster som terninger og avhengig av hvilken side de lander på symboliserer de ulike dyr. Det er om å gjøre å få hest, som er vanskeligst, og hver gang du får det kan man flytte hesten sin ett hakk rem. Alle mongolerne syns dette spillet var fantastisk og var dødsengasjerte, mens vi ba stille må få slippe flere runder for hver vi spilte. Det var ikke spesielt spennende, spesielt ikke siden jeg alltid lå sist og gamlefar i huset jukset seg foran meg hele tiden. Senere ble kortstokken tatt frem og vi skulle lære et nytt spill. Det het Card, men vi oversatte det til norsk med Jokernord. Vi så etter et par runder et slags mønster, men hver gang vi trodde vi hadde lagt på rett eller knukket koden ble det enten hyl og skrik og fortvilet stemning eller hånlatter. Vi ble delt opp i lag, og når jeg satt med alle kortene i kortstokken omtrent, ble jeg hyllet av mor i huset og sjåføren vår som var på mitt lag, for da hadde vi vunnet. Når det samme skjedde med Vegard, var det gjerne hånlatter før han fikk vite at spillet var over og han måtte stokke og dele ut. Vi spilte først 2 omganger og fikk vite at det var bare en igjen, men nei, vi spilte nærmere 10 omganger, den ene mer brutal enn den andre. Mor og far i huset ble superhissige på hverandre og stjal kort, kastet kort og gjemte kort i genseren på Vegard. Det hele var kjempekomisk, men etter hvert følte vi at vår besøkstid var over. Det gjorde ikke de for spillet forsatte og vi var der tilsammen i 6 timer. Guiden sa dette ikke var vanlig, men at når familien ville det var det flott. Midt oppe i alt dette ble vi tilbudt melkete, kaffe, vin og vodka. Vodkaen skulle shottes i store glass, og ikke bare ett. Vi lærte hvordan man tilber elementene her før man drikker, og far i huset og Vegard klarte ved et uhell å hive et shotteglass i luften så det var vodka på i sengen , og på oss. Det samme skjedde senere med vinkoppen min da Vegard skulle reise seg. Jeg tror ikke vi blir glemt med det første.
Da vi kom tilbake til vår egen ger, var den varm og god. Vi spiste nok et måltid og jeg tror ikke jeg har vært så stappmett over så lang tid så lenge jeg kan huske. Denne kvelden hadde vi fått en ny fyrer, vi fikk nemlig skjenn på mongolsk da vi hadde prøvd å få varme i geren kvelden før. Den nye fyrerern holdt det dødsvarmt inne i geren hele natten og jeg våknet av at jeg var gjennomvåt av svette. Tidlig neste morgen var det forkost før vi pakket og kjørte inn til UB igjen. Det var litt av en kontrast, med supermye trafikk og ganske mye forurensing. Vi dro til Gandantegchilen Monastry. Det bor tusen munker der og det var en spesiell dag hvor de skulle messe hele dagen i de ulike templene. Vi fikk sett munkene på nært hold og gikk rundt i de vakre templene på plassen der. Rundt kunne vi se byen og bak der igjen, spisse snødekte fjell. Vi spiste på en mongolsk grill restaurant hvor vi kunne velge maten selv og den ble grillet mens vi så på. Vi dro så for å finne en bank for å betale boten til Russland. Dette var ikke lett, for vi trengte en som kunne russisk i banken. Etter flere bankbesøk fant vi en og var der inne leeeeenge for å fylle ut noen skjemaer. Da vi endelig hadde fylt disse ut, guiden vår oversatte det lille russiske hun kunne til mongolsk og så til engelsk, bokstav for bokstav, fikk vi vite at vi hadde skrevet for stygt. Da ga vi opp og guiden skal rettskrive det. Vi dro til Nasjonalmuseet, som var det kjedeligste i historien. Gang ovnsmuseet på Bærums Verk med tusen. Det var tre etasjer og hver gang vi gikk ut av et rom kom vi inn i et enda mindre interessant. Problemet med museet var at det ikke var noe nytt, det vi ikke visste om Mongolia fra før hadde vi allerede fått vite av guiden, bare nasjonaldraktene var greie å se på. Vegard måtte så klart spørre spørsmål til min ergelse, men da han etter hvert avslørte at han syns det var like drepende som meg, kom vi oss relativt fort ut. Vi gikk til Suukbataar Square hvor regjeringsbygningen ligger, og deretter for å spise avskjedsmiddag med guiden vår på enda en mongolsk restaurant. Hotellet var firestjernes med internett, en diger dobbeltseng til hver og utsikt over byen. Herlig. Den siste dagen vår i UB spiste vi frokost på hotellet og gikk til banken for å møte guiden vår. Dette ble nok et meningsløst bankbesøk, og vi blir nødt til å ta med boten til Norge. Vi skiltes guiden og gikk på egenhånd rundt i byen, slik vi liker best. Vi gikk tvers gjennom hele byen, på jakt etter et kashmirmarked, som vi egentlig ikke fant. Derimot fikk vi sett et helt annet Ulan Bator i dag enn det vi ble vist i går. Vi gikk i gatene i utkanten av byen, der folk bor i gerer og trafikken er grusom ved siden av. Vi innså at forskjellene mellom rik og fattig, er større enn vi først fikk presentert. Vi gikk opp på en høyde og fikk utsikt over alt, og fikk også bildene våre over på cder. Dette tok over en time, men nå er de endelig trygge og klare til å legges ut på bloggen! Vi gikk litt mer, skulle egentlig se Winter Palace, men var så sultne at vi bare måtte inn å spise. Dessverre var vi uheldige med restaurantvalg og det endte med at vi gikk fra stedet etter å ha ventet i 40 min uten å ha fått mat, dritsultne og sinte. Vi gikk heller rett til hotellet og bestilte for første gang roomservice og nøt livet som rike turister for en stakket stund. I kveld skal vi pakke og slappe av, for imorgen klokken seks om morgenen stikker vi til togstasjonen og drar til Beijing. Turen skal ta 30 timer og vi kommer etter planen frem rundt 3 på dagen på nyttårsaften. Da er planen å kvitte oss med bagasjen, før feiring av det nye året på en karaokebar eller liknende!
Det blir superspennende og endelig komme til Kina, men aller helst vil vi bare sette oss på toget tilbake og kjøre frem og tilbake til hver krik og krok av strekningen langs jernbaneskinnene er utforsket!
Godt nyttår folkens!!

Skrevet av cba007 06:26 Arkivert i Mongolia

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint