Reiseblogg fra Travellerspoint

Skolestart og ny familie i Beijing

lost * 10000

sunny -3 °C

Siste dagen sammen i Beijing fikk vi sett det siste vi følte vi burde av sights. Vi gikk til Tiannaman Square igjenog inn i Den forbudte by. Det var et enormt område proppet med vakre utskjæringer og malerier på husene, og det var masse andre kinesiske turister. Noe som er ganske irriterende her, er at alle stirrer så uforskammet på oss. Det er akkurat som om vi er fra en annen planet og de aldri har sett skapninger som oss. Etter sightseeingen gikk vi for å få oss en matbit. Denne dagen ville vi bare spise den beste kinesiske maten, siden det var Vegards siste dag. Dessverre gjorde vi et dumt valg under lunsjen. Vi bestilte nudler og egg og nøtter som en rett, hvilket var herlig. Den andre retten trodde vi var en kjøttrett, men det vi fikk var den største suppebollen jeg noen gang har sett. Jeg hadde ikke luktesans men Vegard skøv den av instinkt fra seg med en gang den ble satt på bordet. Jeg prøvde en liten bit, og vi fant ut at den både smakte og luktet kloakk. Det var også noe som liknet lever, noe som liknet andestjerter og noe annet guffent som fløt rundt. Vi kom oss fort av gårde og gikk til en gate som kalles for Culture street på engelsk. Her var det butikker og mat fra ulike nasjonaliteter, og trange sidegater med kinesiske boder og mat av ulikt slag. Mase bråk og ubrukelige ting, men spennende. Vi gikk ganske langt, og kom etter hvert til utkanten av sentrum og fikk sett det mindre rike og en ganske så nedslitt del av Beijing. Nok en gang dro vi tilbake til yndlingsområdet vårt ved hutongene og gikk rundt der i frykt for å møte svensken fra kvelden før. Vi spiste det siste måltid, og smakte på favorittene våre for siste gang. Disse er kjøtt på pinne, churros med is og sjokolade og frukt på pinne (jordbær i Vegards tilfelle). Etter hvert som det nærmet seg kvelden følte vi at vi gikk inn i mer og mer vakuum-tilstand. Vi hadde bodd tett sammen i så lang tid, og nå skulle vi plutselig skilles. Hele situasjonen var ganske uvirkelig da vi gikk til hostellet, fikk bagasjen og Vegard fikk tak i en taxi til meg i gaten. Alt gikk veldig fort og plutselig ble Vegard mindre og mindre mens jeg satt i en taxi på vei mot det ukjente. Drosjesjåføren så på veibeskrivelsen mannen på hostellet hadde vært så snill å lage og startet å kjøre. Det føltes som vi kjørte i en evighet, mellom de opplyste skyskraperne. Turen skulle ikke ta mer enn 20 minutter og da vi nærmet oss en 45 minutter var både jeg og sjåføren litt stressa. Midt i den 5 felts store motorveien, ved et lyskryss, gikk han plutselig ut av bilen og bakover. Jeg kunne ikke se hva han gjorde i mørket, så jeg fikk hjertet i halsen og tenkte at nå ble jeg robbet. Det han faktisk gjorde, var å spørre drosjen bak om veien. Vi fortsatte å kjøre og kjøre, og kom til slutt frem til et område med veldige høye blokker. Der fortsatte vi å kjøre rundt og rundt og spørre og spørre tilfeldige folk etter hvor stedet jeg skulle bo var. Da jeg tilslutt ble sluppet av, var det greit å finne. Familien bor i tredje etasje i en kjempehøy blokk. Da jeg banket på ble jeg møtt av vertsmor, far og bestemor. Datteren deres sov, siden hun drar på skolen klokken fem om morgenen. Jeg trådte inn, fikk på meg et par av inneskoene deres, måtte vaske hende r og føtter og ble vist inn i leiligheten. Jeg hadde sett for meg en mye mindre leilighet, så ble utrolig positivt overrasket. Stedet er ganske fancy, og det sies at dette er den beste vertsfamilien til EF Beijing. Jeg deler rom med en fransk jente som har vært her i tre måneder, og som fungerer som en tolk for det meste av tiden. Vertsfaren kan litt engelsk så jeg klarer å kommunisere litt med han og med datteren deres. Med moren og bestemoren derimot, er det umulig å snakke. De snakker kinesisk til meg mens de ser på meg som om de venter at jeg skal forstå eller svare. Som regel gjentar jeg bare det de sier, som et lite barn, og legger på ”maa” på slutten, så blir de gjerne glade. Det er også den eneste familien som har trådløst internett, som vi ikke betaler for selv. Herlig. Det er også noen regler, om jeg brukte litt tid på å venne meg til. Når en kommer utenfra skal en vaske hendene og ansiktet med en gang, så ta på seg tøfler og egne klær for innebruk. Og det er virkelig fy og skam om man går på gulvet uten tøfler. Når jeg glemmer dem, hører jeg skrik og hyl og blir husjet tilbake på rommet for å finne dem. Jeg tror bestemoren er inne i leiligheten hele dagen. Hun er her hvertfall når jeg våkner og kommer hjem. Hun lager frokost til oss/meg. Og snakker g snakker hele tiden. Jeg tror hun ber meg kle på meg mer og spise mer, men jeg vet jo ikke. Jeg er bare nødt til å lese ansiktsuttrykkene hennes for å se om jeg gjør det hun mener jeg skal. Det tok overraskende kort tid før jeg begynte å føle meg hjemme her, og det er deilig å komme hjem etter en lang dag. Som regel fordi jeg har brukt ekstremt lang og unødvendig tid å på å finne veien hjem, fordi jeg har gått meg vill. Det skjer hele tiden, men jeg har fått en lapp med kinesiske tegn som jeg viser til folk for å vise hvor jeg har tenkt meg, som er enten hjem eller til skolen. Til frokost får jeg kokte riskorn i vann. Dette skal jeg spise med pinner, noe som er umulig om jeg ikke får en hel dag på meg. I dag fikk jeg sukker på, men jeg har også fått noe soya-kjøtt og en mørk sirup på. Jeg er utrolig lei av ris allerede, det er til alle måltider. Jeg får også et slags søtt rundstykke med sirup inni i tillegg til risen. Etter frokost drar jeg og Charleene (min franske roomie) sammen til skolen som regel. Vi tar bussen i 20minutter, noe som også er luksus i forhold tilde andre, som gjerne må ta subwayen eller bytte mellom ulike transportmidler. Skolen er i et business-område med masse høye skyskrapere. Skikkelig fancy område, hvor skolen ligger i niende etasje i CITC-tårnet. Rundt i dette området kryr det av folk i dress og fine biler, så nok en gang passer jeg ikke helt inn. Første skoledag vatr vi 16 nye elever, hvorav en del overført fra skolen i Shanghai. Vi tok en språktest og ble dagen etter delt inn i nivå og klasser. På nivå 1 som jeg er på er det vel 8 i klassen, men vi har mange av timene med nivå 2 eller hele skolen. Sangtime der vi synger kinesiske sanger og tai tsji boxingen er felles, i tillegg til matlaging og annet moro vi har noen ganger på ettermiddagen. Ellers er det skole fra halv ni til halv ett med ulike undervisningsformer, som lytting, uttale, iLAB og annet. Lunsjen er i en og en halv time, hvor vi går til kantinen i nederste etasje av bygget eller i en restaurant i området. Kantinen er alltid full og det er bare å velge mellom et hav av ulike kinesiske retter som ikke koster noe omtrent. Deretter er det skole fra to til halv fire. Etter skolen er det gjerne andre aktiviteter rundt i byen vi kan gjøre eller bare dra hjem eller bli værende på skolen. Skolen er en hel etasje, med kinesere som lærer engelsk i den ene delen og folk som lærer kinesisk i den andre. Det er et koselig og nytt lokale, og et bra sted å være. Første dagen gikk vi alle rundt i byen og så på sights og gater og ble kjent. Det er en veldig morsom gjeng, og de neste ukene kommer det flere og flere studenter. Onsdager er Juicy-dag for EFstudentene. Da drar alle til en Juicy bar, betaler 30 kroner og får fri bar hele kvelden. I dag var noen av oss å så på opera i Beijing Opera. Det var litt av et styr å komme seg dit, og jeg og en jente fra Holland ble til slutt nødt til å ta rickshaw til operaen. Når jeg kommer hjem fra skolen, er det gjerne middag mellom 6 og 7, avhengig av når moren kommer fra jobb. Det er pappaen som lager maten, og i går var jeg med å lagde middagen. Den består av en bolle medris til hver og fem eller flere ulike retter med grønnsaker og kjøtt. Herlig. Ellers har jeg blitt ganske syk, det måtte jo skje til slutt, etter å ha vært varm og kald om hverandre hele reisen. Stemmen er borte og jeg er egentlig helt utslått og hoster og hoster. Vertsfaren min kjøpte medisiner til meg, som har vil at jeg skal ta hele tiden. Jeg er ganske skeptisk til disse kinesiske medisinene som Charleene mener er ganske så sterke. Det er hyggelig å bli passet på, han sier at nå er jeg datteren hans, men det blir litt mye av og til. Men jeg tror det gjelder begge veier. I stad klarte jeg å sette fast nøkkelen min på utside av døra da jeg skulle låse opp, så jeg låste faktisk familien inne i leiligheten, mens jeg selv ikkeklarte å få ut nøkkelen. Det var en håpløs situasjon som endte med at faren måtte ringe naboen som kom med en tang og fikset. Da døren endelig gikk opp, fikk jeg blikket av han og han virket svært så skuffet/oppgitt. Når det kommer til skolen er det ganske vanskelig, spesielt siden vi har timer med de som er nivået over oss, og jeg har ikke helt begynt å studere ordentlig enda. Planen er å bruke helgen på det, men noe sier meg at det blir vanskelig det og, siden den er ganske fullbooket allerede den og. Derimot blir jeg bedre i engelsk, og det er jo også ønskelig. Været her er herlig, det er som norsk vår, strålende sol og mildt. Når jeg sier dette til de andre blir de helt fra seg og syns jeg er spesiell. Kan jo også legge til at toalettet til vertsfamilien står i stor kontrast til de fleste andre her, som er hull i gulvet. Toalettet deres har nemlig oppvarmet doring, og har en fjernkontroll på siden hvor man kan velge ulike funksjoner som vask, føning +++. Jeg har ikke studert disse så nøye, og jeg tror jeg holder meg unna knappene, for kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å ødelegge det på en eller annen måte. Det har gått i ett siden jeg begynte etappe nummer to på ferien min, og jeg håper ting roer seg litt etter hvert og at jeg kan få fordøyd alle inntrykkene snart!

Skrevet av cba007 04:18 Arkivert i Kina Kommentarer (1)

Gled deg Beijing; her er vi!

Vakker togtur, nyttårsaften og varme dager i Beijing

sunny -3 °C

Vi forlot Ulan Bator ubertidlig om morgenen torsdag. I kupeen vår var det et hollandsk par, som startet bekjentskapet med oss med å spørre om vi snorket og hvordan det var mulig å skulle få stoppet oss hvis vi gjorde det. Ingen av oss hadde sovet særlig mange timene og var ikke i humør til å spøke, som vi trodde hun gjorde. De viste seg etter hvert å være kjempehyggelige og vi hadde en veldig fin togtur med dem. Jeg var så takknemlig da jeg våknet morgenen og de var våkne og hvisket til hverandre for ikke å vekke oss, i stedet for å sette på disco-kanalen på tvn på full guffe. Det var så mye som 4 tver i kupeen vår, vi hadde visst fått en slags komfortklasse, for vi fikk nemlig te og sengene var såpass brede at det ikke var et problem å sitte to i dem om dagen. Vi har sovet på ganske harde senger denne turen, så det var en befrielse å kunne sove på siden uten å måtte være øm der hele dagen etter. Dette toget fra Ulan Bator til Beijing går bare en gang i uken, så for første gang var vi ikke de eneste turistene på toget. Alle de vestlige reisende var samlet i en og samme vogn, og vi gjenkjente blant annet Vodkatrain-gruppen som vi har møtt tidligere på turen. Disse begynte utover togturen å gå oss på nervene, da to av guttene snakket med besservisser-stemmer på australsk konstant, så høyt at vi hørte det gjennom veggen. Da vi gikk av toget var vi lettet over å slippe gnålet deres, men vi endte faktisk med å sette oss på bordet ved siden av dem på en bar langt inne i hutongene samme kveld. Vi måtte bare le, da vi i en by på størrelse med Belgia klarer å sette oss ved de eneste i hele byen vi gjerne kunne unngått. Uansett, toget kjørte ut fra UB og ut i Terelj Nasjonalpark. Togsporet var ganske svingete og det var mulig å se hele toget fra vinduet, ganske malplassert midt ute i ødemarken med en og annen gercamp spredt utover. Solen stod sakte men sikkert opp og det var helt utrolig fint å se alle fargene på himmelen før den stod opp og vi fikk sett solen med vertikalt lys, som det ble kalt. Sinnsykt å se på og veldig fint. Landskapet var ganske likt store deler av dagen, hvitt og ganske flatt så langt øyet kunne se, med en og annen liten landsby langs skinnene. Etterhvert kom vi inn i Gobiørkenen, der det ikke lenger var snø, men gyllent og omtrent helt flatt. Her gikk det kameler både i flokk og alene og beitet. Det var også store flokker av dyr som liknet en blanding av hare, hjort og geiter. Disse satte av sted når toget kjørte forbi dem, og man kunne følge hvor de løp i gjennskinnet av solen i snøen. Etter hvert gikk solen over himmelen og fine skumringsfarger kom til syne. Solnedgangen var sinnsykt fin, solen var knall oransje og gikk ganske sakte ned. Veldig fin togtur. Vi leste og tittet ut av vinduet som vanlig. Vi var også nødt til å besøke spisevogna, siden dette var vår siste sjanse og vi enda ikke hadde gjort det. Den var innredet med rosa som hovedfarge og ellers mye glorete julepynt, som overalt ellers. Vi bestilte en form for biff og grønnsaker, og nøt utsikten over Gobi på andre siden av ruten. Vi var også ute på noen av stasjonene vi stoppet på, og den ene gangen gikk vi helt frem til lokomotivet og tok bilder. Plutselig så Vegard at dørene er lukket på alle vognene og toget klart til å kjøre. Vi måtte bare legge på sprang langs hele toget, på 24 vogner for, å komme til vår, med heiende stasjonsmannskap rundt oss og tilskuere i vinduene i toget. Pinlig. Da vi kom på grensen til Kina, skulle vi være der fra ni til ett om kvelden. Toget kjørte og ristet og braket rundt omkring ved stasjonsområdet i alle de fire timene. Det vare et overveldende bråk, og det som faktisk ble gjort var å skifte understell på alle vognene. Det er nemlig en annen skinnebredde eller noe i Kina, så alle vognene måtte kobles fra hverandre, og etter tur ble vognene løftet omtrent to meter over bakken med oss inne i en stasjonshall. Understellet med hjulene var tatt av og nye ble satt på. Mens dette foregikk ble strømmen skrudd av og det var sinnsykt kaldt inne i vognen. Vi fikk sett hele prosessen fra vår vogn på de andre vognene ved siden av, og det var både fascinerende og sinnsykt tungvint. Vi kom oss inn i Kina, møtt av fabrikker på grensen så klart og sov så tungt og lenge at vi gikk glipp av at toget passerte muren. Det plettfrie hollandske paret hadde så klart sett den og var superbegeistret (uten å vekke oss). Landskapet var nå helt annerledes, det var kjempehøye, og bratte fjell på alle kanter. Andre steder var fjellene bare i bakgrunnen med det jeg vil kalle et goldt landskap rundt. Helt tørre risåkrer med folk som arbeidet . Byene vi kjørte gjennom så eldgamle ut, alle fabrikkene var omtrent rustet i stykker, men var fortsatt i bruk. Toget kjørte gjennom landsbyene, på de åpne slettene og snirklet seg langs fjellsidene. Etter hvert kom det mer og mer moderne vei langs togets spor, og vi kom inn i forstedene til Beijing. Solen stod høyt på himmelen og alt så veldig bra ut. Utrolig rart å komme fra fjellene og steinalderbyer inn i en så moderne by, på så kort tid. Toget brukte vel nesten en time fra vi kom inn i Beijing til vi kom til endestasjonen, så byen er ganske diger. Det var utrolig fint å endelig komme frem, vi fikk en slags seiersfølelse. Endelig var vi ved målet og alt hadde gått veldig bra!! Herlig. Vi kom til slutt ut av toget, fant omsider en fungerende ATM. Det aller første vi så da vi kom ut av stasjonen var KFC, og vi kunne ikke blitt gladere. Vi hadde beregnet feil med mat og penger på toget, og hadde ikke spiste på 15 timer. Vi innså ikke hvor sultne vi var før vi satte tenna i kyllingen, og hev bokstavelig talt i oss maten på et gatehjørne rett utenfor KFC. Hollenderne måtte selvfølgelig komme forbi akkurat tidsnok til å få med seg dette. Vi har blitt reddet av KFC før, da vi en gang i Andorra hadde vært og klatret hele dagen og glemt å spise, og sulten inntraff plutselig. Som noen sikkert vet, er ikke jeg særlig hyggelig å ha med å gjøre når jeg er sulten, og begges lunte blir fort kort, så hvem vet hva som kunne skjedd uten KFC. Vi tok etter hvert metroen til stedet vi skulle på, nemlig et hostell i de gamle hutongene ( de små fine kinesiske husdistriktene). Hostellet var over all forventning, skikkelig kult innredet, med vannklosett og bra folk og uteareal. Anbefales på et sterkeste! Det var herlig med en etterlengtet dusj, og jeg hadde ikke trodd jeg noen gang ville sette så stor pris på å ta på sminke som da. Etter snart 3 uker som boms, var det nemlig supert å gre håret ordentlig, ta på sminke og de fineste/reneste klærne. Vi var klare for nyttårsfeiring i Beijing! Vi gikk mot Tiannan Sqaure for å se på raketter, men det var alt for mye annet å se på til at vi så noen raketter, hvis de i det hele tatt var der. Vi gikk ned en hovedshoppinggate og fant matboder på rekke og rad, med glasert frukt, som nå er en yndling, og slanger og kakkerlakk-liknende dyr på pinner. Vi klarer bare ikke få oss til å smake på disse, selv om det er noe vi kanskje burde når en først har dratt til andre siden av kloden. Vi fulgte noen kinesere inn en bakgate og endte opp på en lokal restaurant stappa med kinesiske familier o l og vi fikk supergod mat og drikke. Damen som jobbet der ristet på hodet og kom med en skje til Vegard da han ikke mestret kunsten å spise med pinner, til alle kinesernes fornøyelse. Min og. Vi gikk til Tiannan og oppdaget at det var stengt, så vi tok metroen og gikk moten bargate vi hadde hørt om. I stedet kom vi til en av hutongene, med masse små barer og søte butikker i de små trehusene. Gatene er skjeve og har et stilig preg over seg. Det var blitt ganske kaldt så vi var nødt til å ta mange pitstop på veien, denne gangen var kaffe i Irkutsk byttet ut med litt sterkere saker. Vi var innom utallige barer og kafeer og kom oss til slutt ut av hutongen og til en stor bilveigate. Vi lette etter bargaten, men hele området virket ganske dødt. Vi gikk på måfå inn en hutong-sidegate. Etter å ha gått en stund, åpenbarte en elv seg, med barer og utesteder i kinesiske hus på begge sider seg for oss. Det var lys, musikk og mennesker, og vi ble rett og slett helt paffe, siden det kom så plutselig og beleilig. Vi ble nærmest dratt inn i det første og beste utestedet, der det var syke tilstander, masse drikke og folk i alle aldre på dansegulvet. Vi var litt satt ut, men likte utviklingen kvelden tok. Vi gikk langs elven, var innom forskjellige steder og fant omsider en reaggeabar. Stemningen var god og ikke som de andre stedene, hvor det var umulig å snakke og altfor mange folk. Det var liveband og vi gikk inn i det nye året omringet av folk fra hele verden. Eller, det vil si, jeg var omringet, Vegard fant det nemlig for godt å tisse i hullet av en do da det ble telt ned fra 10 og vi gikk inn i 2011 kom. Thanks broh. Vi var på dette stedet resten av feiringen og nøt kinesiske priser.

Neste morgen fant vi ut at sightseeing ikke helt var tingen akkurat den dagen. Vi bestemte oss for å gjøre som vi ville, og gikk tilbake til bargaten for å finne mitt forsvunnede kamera. Gatene var fulle av glade kinesere som var turister i sitt eget land og det var god stemning i gatene. Vi shoppet småting og smakte på ulike godbiter som selges i gatene. Solen skinte og det var en bra start på det nye året. Vi fant dessverre ikke kameraet, men vi oppdaget at elven hvor barene er en diger skøytebane for gale kinesere. Vi ble stående å måpe, for de få som gikk på skøyter (bare menn faktisk) gikk på danseskøyter. Resten satt på pinnestoler, to eller tre i tog etter hverandre., og brukte små staver til å komme seg fremover. Det så urkomisk ut, og vi ser dette syke fenomenet stadig vekk. Vi gikk til en park, Bai Hu eller noe, som var nydelig og enorm. Vi så på templer, en kjempedam og menn som danset. Solen begynte å gå ned og det var akkurat sånn vi har sett for oss kinesiske hus med dragehoder og fine trær. Vi kom ut av parken og passerte etter hvert en frisørsalong. Håret mitt har ikke blitt klippet siden påsken og har vært like pistrete som en utekost, så det var på tide å gjøre noe. Vi gikk inn, og ble nærmest møtt med jubel. Det var ca 12 stykker som jobbet der, alle unge og med helt like klær og helt likt hår. De fniste og lo og var i ekstase, jeg visste ikke om jeg skulle føle meg beæret eller dum. Det var så klart umulig å kommunisere på noe språk så vi brukte fingerspråket, og håret mitt ble vasket i en evighet, mens alle stod rundt og glodde før klippingen begynte. Omtrent halvveis fant den lærlingen som klippet meg det godt å heller begynne å farge håret til en annen dame. Så mens han gjorde det, måtte jeg bare vente mens alle stirret på oss. Hadde det ikke vært for at håret mitt var vått og halvklippet hadde jeg bare gått. Men etter å ha ventet i 20 min på fargingen, tok han saksen og forsatte. Selve klippen gikk fort, men det var visst ikke nok. Håret skulle nemlig krølles, og det omstendig. Det tok en halvtime, altså dobbelt så lenge som selve klippen. Men jeg skal ikke klage, jeg fikk det som jeg ville til slutt, og det bare for 38 NOK. Hurra. Vi gikk ut og fant en kjent handlegate, hvor vi tittet og inntok en god og sykt sterk middag. Deretter dro vi for å få oss massasje. Vi fant et massasjestudio vi hadde spottet ut tidligere og steg inn. Det viste seg å være ganske EPA, massørene så på tv mens de masserte og mannen på andre siden av forhenget lagde mistenkelige lyder. Vi sa ja til å prøve noe de kalt ”cups”, som vi fortsatt lider under. De tente en fyrstikk og holdt den inni en rund kolbe på størrelse med en diger knyttneve. Deretter satt de åpningen av kolben på ryggen vår, så det ble et vakuum. På det meste hadde vi 8 kolber på ryggen hver og vi holdt på å le oss i hjel. Det var ikke særlig behagelig, og hele situasjonen var bare uventet. Nå, et døgn senere, er ryggene våre stive og ømme. Det kjennes ut som de enten har blitt slått hardt mange ganger eller trent altfor mye, uten noen merkbar forbedring. Dag 3 i Beijing hadde vi booket en tur til muren. Vi trodde vi skulle få se to ulike steder av muren og få godlunsj i mellom. Men neida, vi ble så klart lurt igjen. Vi måtte stå opp halv 7 for å bli fraktet til muren med 3 andre turister og en gal guide. Vi måtte vente i bitende kulde, uten ull på, lenge for å få ta en gondol opp på muren og for dette måtte vi betale enda mer enn vi allerede hadde gjort. Vi var begge så trøtte og kalde at vi gav etter uten å protestere. Vel oppe på muren var det utrolig fint. Selv på en søndag halv ni, var det ganske mange mennesker der, og da bare asiatere, så vi var galde vi var der nå og ikke om et halvt år. Vi gikk rundt og tittet og beundret utsikt og konstruksjon en god stund, før vi gikk ned og ble kjørt til en restaurant hvor vi fikk dødsgod mat med gruppen vår. Vi kviknet begge litt mer ti, og det viste seg å være en veldig morsom samling av ulike mennesker. Det var oss to, en fyr fra New Zealand som hadde attituden til det vi tror er en prototypisk amerikaner, en gutt fra Filippinene og en mann i lang mørk frakk fra Brasil som ikke snakket engelsk. Guiden vår var en overentusiastisk kineser som hadde den bredeste aksenten i verden og som vi alle lo godt av og med. Vi var også innom et jademuseum. Vi fikk se prosessen der jade blir slipt og formet og så presset til å kjøpe noe. Vi dro videre til The Ming tumbs, hvor keiser Yongle, som bygget den forbudte by pluss mye annet, lå begravet under en diger haug. Vi gikk rundt omkring og så på vakre kinesiske templer og hager og moret oss over guiden. Deretter dro vi til et silkemuseum/forretning. Greit nok, men ingen i følget var særlig interesserte. Etter dette, vel tilbake i Beijing, dro vi til sommer palasset. Vi kunne gå omkrig og sitte på enorme hager og innsjøer, trær og utsikt over hele Beijing. Vakkert, men sikkert enda finere om sommeren. Deretter dro vi til bargaten igjen, spiste nok en sterk og god middag. Vi spiser nesten ikke kjøtt her, og det er befrielse etter rene kjøttmåltider i Mongolia. Vegard har lært seg å spise med pinner og vi har endelig skjønt at vi skal drikke det varme vannet de gir oss til den sterke maten for å overleve måltidet. Ellers gikk kvelden med til å traske rundt i vårt yndlingsdistrikt her og se på ting. Vi gikk også til en ganske kul bar vi var på på nyttårsaften. Der møtte vi en psykosvenske, som bare var negativ til oss og ellers snakket i en halvtime om at han hadde spist en 2,3 kilos burger i dag. Har aldri hørt noen si kjøtt så mange ganger på så kort tid. Nå er vi på hostellet vårt og har siste kveld sammen her i Beijing. I morgen skal vi til Tiannan Sqare og den forbudte by og noen andre gater vi enda ikke har sett. På kvelden skilles våre veier, Vegard drar til flyplassen og tilbake til Norge, mens jeg drar til vertsfamilien og så på skolen dagen etter. Tiden har gått så utrolig fort, men det føles allikevel som en evighet siden vi var i Norge og feiret jul med familien.

Oppsummering av Special kids gjennom Sibir og i Beijing:

Beste minne: altfor mange til å velge ut ett!

Verste minne: da vi ble forfulgt av den haltende fulle mannen på vei til togstasjonen i Irkutsk.

Morsomste hendelse:Da guiden fortalte om nasjonale spesialiteter i Mongolia, som var fermentert hestemelk. Noe som var totalt ukjent for oss og som endte i eviglang latterkrampe. Vi fikk omtrent ikke puste og det var grusomt.

Pinligste hendelse:Da guiden avslørte at hun brukte parykk og var skallet under, siden hun mente vi stiiret uforskammet på henne.

Kaldest minne/sted: frostrøyken fra angora elven i Irkutsk

Varmest minne/sted: bayanen ved Lake Baikal!!

Beste smaksopplevelse: karamellisert frukt på pinne i Beijing +++++++++

Verste smaksopplevelse: melketeen og morsmelk småkaker i geren

Cecilies verste latterkrampe på Vegards bekostning: En liknende episode var da vi var i resepsjonen på et hotell ved Lake Baikal og ventet på taxi. Atmosfæren var rolig og overklasse. Det var flaut nok å ikke være kledd i dress eller kjole i de omgivelsene. Men Vegard skulle se ut av vinduet etter taxien. Han måtte gå bak et digert juletre som stod midt i rommet. Han snublet i noen ledninger og dro ut noen kontakter. Akkurat hvilke visste han ikke, så han satt inn en tilfeldig. Denne viste seg å ikke være til juletreets lys, men til en nissefigur i menneskestørrelse ved siden av. Denne begynte å synge og spille og bevege seg frem og tilbake før Vegard desperat klarte å dra ut kontakten og sette inn en annen mer passende.

Statusrapport etter endt togtur og oppholdi Beijing:

-Antall doruller igjen: 6 av 8, derav de to brukte har vært livs nødvendige

-En forfrysning ( heldigvis bare en øreflipp)

-Tap av verdifulle gjenstader (kamera og Lonley Planet)

- ett herremåltd innatt på KFC

- en bot

- to dager diare

-Antall leste bøker: til sammen åtte ulike bøker, de fleste lest av begge

- bankkort-trøbbel

Skrevet av cba007 04:18 Arkivert i Kina Kommentarer (1)

Den transmongolske jernbanen, gerliv og Ulan Bator

Oppfetning og ekstremsport for alle penga

sunny -22 °C

Juleaften ble feiret som planlagt, det var for en gang skyld skyfri himmel og vi utforsket et område i byen med kirker. Vi tente lys og lagde julemiddag, som overraskende nok vellykket, bortsett fra sausen som viste seg å være en grillmarinade. Familien i Kreklingkroken overvar julemiddagen vår på Skype og da klokken var slagen tok vi sekkene på ryggen og beina fatt mot togstasjonen. Det var blitt mørkt og tåkete og vi ble forfulgt av en full haltende mann, som haltet fortere enn vi klarte å løpe med de tunge sekkene våre. Det var akkurat som en horrorfilm, men utenom dette kom vi oss uten store hindringer til toget vårt, som skulle frakte oss til Mongolia. Dette toget hadde en helt annen standard enn det vi tok fra Moskva til Irkutsk. Det var gammelt, ingen tv (!), ikke særlig mye elektrisk, toalettene var fryktinngytende (strategien la jeg fort ; spise og drikke så lite som mulig under togreisen). Teppene på gulvene, sengeteppene, dynene, gardinene og duken hadde et orientalsk mønster i rødt og gult, som matchet julepynten vår, og kupeen vår fikk fort et fint jalla-preg over seg. I noen av vognene var det allerede pyntet til jul, og da vi gikk gjennom toget til Boskaenes frustrasjon, så vi at alle vognene var forkjellig "innredet", med ulik tapet, panel, mønster og belysning. Vi ble enige om at vi hadde vært heldige og fått den fineste og den mest opplyste vognen. I vognen var det god stemning allerede fra starten og jeg vil driste meg til å si at det ble et slags samhold mellom oss alle iløpet av turen. Det var et mongolsk redningsteam bestående av seks gutter i tjueårsalderen pluss den gamle majoren deres, en annen backpackergruppe fra Europa og noen andre mongolske familier. Det tok ikke lang tid før det mongolske redningsteamet tok kontakt med oss, de kunne ikke særlig flere ord på engelsk enn de andre russerne vi har møtt, men de var gjestfrie og veldig glade. Vi tenkte vi fikk være hyggelige og besøke kupeen deres som de ville. Der fløt vodkaen og vi endte med å bli der til langt på natt til vi alle ble kastet i seng av Boska. Nok en gang var det gloseutveksling det gikk i, norsk-mongolsk-engelsk. Vi gikk gjennom mange ord og setninger, men det var bare ett som festet seg og som var noe av det første som kom til meg morgenen etter. Kanskje unødvendig å si at det var "Tådååå", som betyr skål. Mongolsk er et språk med lyder som jeg ikke har sjanse til å uttale, de er helt fremmede for meg. Har innstilt meg på at dette bare er forsmaken på hvordan Kina blir. Morgenen etter var ikke den beste i våre liv, i en ganske kald kupe med is på innsiden av vinduet, i et bråkete gammelt tog med den verste hodepinen en kan forestille seg. Men litt etter litt kom vi oss og det var mulig å reise seg nok opp til å titte ut av vinduet, og se at landskapet ble stadig mer kupert og at fjellene var vakre og snødekte og himmelen knallblå. Jeg hadde ingen store planer om å gå ut av toget med det første, men da vi først stoppet klokken 12, skulle toget stå til klokken seks. Dette var i grensebyen i Russland og vi gikk av toget med de mongolske redderne, og tok en titt i byen. Det var iskaldt og Vegard hadde valgt det passende antrekket boblejakke og merinoull-stilongs. De gamle konene snudde seg i avsky og redningsteamet var lettere sjokkert men viste tommel opp. Ingen av oss hadde tenkte særlig over hva han hadde på seg, og jeg tror det er et dårlig tegn på at vi er i ferd med å gro inn i klærne våre. Det var ganske kaldt og vi prøvde å bruke de siste rublene våre, men valgte å heller spare de fleste enn å kjøpe så mye som 8 flasker vodka som hver av mongolerne gjorde. Dette var vi senere evig takknemlige for, da vi ble nødt til å gi våre siste rubler til en streng grensevakt. Det ble nemlig etter hvert passkontroll. Vi trodde de tullet da de sa "problem!" da de høye pelskledde bevæpnede vaktene så på passene våre. Heldigvis hadde vi fått en snill mongolsk jente som studerte i Iruktsk i kupeen vår, og hun oversatte og forklarte at visumene våre hadde gått ut dagen før og at vi måtte betale en sinnsyk sum. Vi ble så sjokkerte at vi ikke kunne slutte og le, og måtte bli med grensepolitiet inn i en diger steril bygning. Her var vi i over en time uten å gjøre noe som helst, bare ventet på dem, som ikke gadd å forklare noe som helst. Etter hvert ble pulsen høyere siden toget snart skulle gå, og rett før vi ikke kunne vente lenger, kom 7 politifolk for å overvære at vi undertegnet uttallige papirer. Ingen av dem kunne forklare oss hva vi undertegnet, men vi forstod til slutt at vi måtte gå til en russisk bank i Mongolia for å betale boten. Vi må altså betale dobbelt så mye for en dag i Russland som vi har gjort for hele visumet på 10 dager. Superergelig. Toget ventet på oss, og da vi kom inn i vogna var det leven og alle var svært spente på hvordan det hadde gått og om vi hadde det bra. Koselig. Vi kjørte omsider over grensen, og stoppet nok en gang for et par timer. Denne gangen gikk Mongolia-visumet vårt smertefritt gjennom kontrollen og vi gikk på restaurant med det mongolske redningsteamet og noen andre vi hadde vært i kontakt med på toget. Vi satt på langbord med folket og fikk spandert mongolsk mat og drikke. Den mongolske maten er utrolig god, og vi var overveldet. Etter måltidet bestående av to retter, spanderte majoren shots på oss. Vi fryktet en gjentagelse av forrige kveld, men ble allikevel med på noen innkjøp av drikke. Vel om bord i toget hang vi litt rundt i kupeene før vi fant ut at det var på tide å trekke seg tilbake. Vi gjorde som vi gjør hver kveld; leser til en av oss enten leser ut en bok eller er så trøtt at lyset må slukkes. Supertidlig neste morgen ankom vi Ulan Bator! Vi var ganske omtåka såpass tidlig og ble møtt av en blid mongolsk guide som skulle holde seg med oss noen dager. Vi ble tatt med til en fin bil og hilste på sjåføren vår. Fra da av var vi fire et uadskillelig team i tre dager. Vi kjørte i mørket ut av UB og i to timer, inn i Terelj Nasjonalpark og inn til en ger camp. Der ble vi installert i vår egen ger, som det snart ble fyrt i og vi sov noen timer før vi var klare for nye eventyr.
Lunsjen var overdådig og nok den største vi begge har spist noensinne. Den bestod av fire retter og vi var mette helt til middagen syv timer senere. Måltidene starter som regel med en salat av revne gulrøtter og kål. Så gjerne noe kjøtt, enten innbakt eller med wokliknende grønnsaker. Alt er veldig fettete og mye er bakt inn. Det er utrolig godt. Etter lunsjen dro vi til the Turtle Rock. Dette er en enorm steinformasjon som ser ut som en skilpadde fra den ene siden. Vi kunne klyve opp på nakken dens, og det var en ganske fin følelse. Jeg husker jeg leste om denne i Lonley Planet (som forøvrig gikk tapt i Irkutsk, vår bibel, vår beste venn) i informatikk timene i høst, og det var tilfredsstillende å faktisk være der. Vi var utrolig heldige med været, det var -20 og ingen vind, og faktisk varmende sol. Vi hadde sett for oss at det var her vi kom til å fryse mest og at det var her matforgiftningen ville slå til, men den gang ei. Det var dette stedet vi har hatt det varmest på hele reisen hittil og matforgitningen har latt vente på seg. Det stod en kamel og noen andre dyr ved the Turtle Rock. Denne red vi på begge to, og det var en sinnsykt fin opplevelse. Vi dro litt lenger inn i dalene, og kom til et buddist-tempel som lå i en dalside, med helt nydelig utsikt over skarpe fjell og daler, alt sammen hvitt. Vi gikk opp til det og nøt roen og så på hele området. Landskapet her er ganske likt som Jotunheimen/Rondane om våren. Det er i tillegg noen rare butte fjell og steinformasjoner som mongolerne mener ser ut som dyr og gjenstander. Vi kunne bare si ifra når vi ville at sjåføren skulle stoppe, for å kunne gå i de områdene vi syns var fine. Vi brukte hele dagen ute og var glade for te og kaffe og en god middag da vi kom hjem til campen. Kvelden satt vi med guiden vår, som er nyutdannet tannlege og jobber som guide nå for å kunne studere mer i utlandet. Hun avslørte også en hemmelighet som hun sa hun ikke har fortalt selv de nærmeste vennene sine, nemlig at hun bruker parykk. Hun sa dette under middagen, vi satt lamslåtte begge to, ute av stand til å respondere fornuftig. Grunnen til at hun sa dette var at hun mente jeg stirret sånn på håret hennes og Vegard gjorde det samme fra andre siden av bordet. Vi ble jo helt fra oss, men vi hadde bare prøvd å se henne inn i øynene mens hun pratet, mens hun snudde bare hodet bort, slik at øynene våre hvilte på håret hennes. En annen ekstremt pinlig episode under samme måltid var da vi snakket om husdyrhold og hvordan man utnytter dyra når de slaktes i Mongolia. I en bisetning sa hun at de melket alle dyrene, inkludert hestene, og Vegard etterfulgt av meg, brøt spontant ut i latter og vi klarte bare ikke å stoppe på lang tid. Det ble pinligere og pinligere, for dette var for dem helt naturlig, vi følte oss åndssvake, pluss at fermentert hestemelk er luksusdrikk her. Vi fikk tatt igjen all den Norge vs Mongolia praten vi ikke fikk i Russland og har lært masse om den mongolske kulturen og samfunnet. Da vi gikk ut i geren vår for å sove var det godt og varmt, men da det ble sovetid sank temperaturen og ingen av oss sov stort siden vi bare frøs og frøs. Morgenen etter så vi ut som zoombier og fant ut at en del av taket ikke var tett som den skulle, det hadde vært mindre enn 30 minus den natten, oven hadde brent ut og de sa det ikke hadde blitt lagt på tregulvet for vinteren på enda. Vi hadde alle odds mot oss, men vi ga oss ikke. Etter litt mat og varm drikke, gikk vi til en gercamp hvor det bodde en nomadefamilie som drev med hesteavl. De hadde mange hester og kuer som alle gikk omkring i et ganske stort område og beitet. De har en ger hvor hele familien bor, så mange som femstykker. Om sommeren bor de i et trehus som står ikke langt unna. Vi kom inn i geren , som er så stor at det går ann å stå i den. Den er rund og det er plass til 5 senger, som fungerer som sofa om dagen. Mellom sengene er det kommoder. Den ene delen er mennenes og den andre er kvinnenes. Men mannens seng står i midten siden han er overhodet i familien. Hver ger har sine spesielle mønster på treet i taket. I midten står det en ovn hvor maten lages og et bord med små krakker rundt. Det så egentlig ut som et helt vanlig hjem, bare rundt og mye mer intimt. Vi ble godt tatt mot av familien. De hadde hatt nyttårsfeiring til langt på natt dagen før, og var litt utmattede. Familien bestod av en mor en far og en datter. I tillegg til 3 sønner som for øyeblikket ikke var hjemme. De går i vanlige / fine klær. Jenta i familien var vel på min alder, og hun hadde på seg noe jeg kunne hatt på meg en tur utpå byen, med støvletter med boblestoff. Det var nytt. Jeg følte meg nok en gang som en boms, med mammas vindbukse, pappas ullgenser, og svarte hender og negler fra tjære på toget. Vi fikk servert mongolske småkaker, liknet litt på smultringer og noe annet som ikke var helt hurra. De smultringene lå rundt overalt i sminkekommoden til jenta, satt i lysestaker. Vi var der en stund og ble" kjent". Så dro jeg og Vegard ut for å ri. Ingen av oss har ridd siden leirskolen på Langedrag (6 og 11 år siden) og vi var mildt sagt skeptiske. Helt fra vi gikk i bleie har vi fått høre av samtlige familiemedlemmer at hester ikke er til å spøke med, og det hadde satt seg. Da vi begge var vel oppe på hesteryggen (på noen så søte raggete hester), sa guiden vår "hade bra,t vi sees om en time". Vi så skrekkslagne på hverandre, men etter hvert ble det fint og Vegard red som om han ikke skulle gjort annet på slutten. Vel tilbake i geren, fikk vi enda mer mat, vi har ikke gjort annet enn å spise, som ble laget på ovnen. Supergodt og vi var sinnsykt mette. Vi fikk også milk-tea som er typisk mongolsk. Det er vann og melk kokt samen og så blandet med teblader og noe krydder. Det smaker litt som grøt, og er ganske godt, hvertfall den første halve koppen. Vi gikk i fella flere ganger og sa ja takk til te men fikk dette melken i stedet og hadde ikke annet valg enn å drikke det. De tok frem et tradisjonelt spill, anklebone game. Det er ankelbena fra dyr som man kaster som terninger og avhengig av hvilken side de lander på symboliserer de ulike dyr. Det er om å gjøre å få hest, som er vanskeligst, og hver gang du får det kan man flytte hesten sin ett hakk rem. Alle mongolerne syns dette spillet var fantastisk og var dødsengasjerte, mens vi ba stille må få slippe flere runder for hver vi spilte. Det var ikke spesielt spennende, spesielt ikke siden jeg alltid lå sist og gamlefar i huset jukset seg foran meg hele tiden. Senere ble kortstokken tatt frem og vi skulle lære et nytt spill. Det het Card, men vi oversatte det til norsk med Jokernord. Vi så etter et par runder et slags mønster, men hver gang vi trodde vi hadde lagt på rett eller knukket koden ble det enten hyl og skrik og fortvilet stemning eller hånlatter. Vi ble delt opp i lag, og når jeg satt med alle kortene i kortstokken omtrent, ble jeg hyllet av mor i huset og sjåføren vår som var på mitt lag, for da hadde vi vunnet. Når det samme skjedde med Vegard, var det gjerne hånlatter før han fikk vite at spillet var over og han måtte stokke og dele ut. Vi spilte først 2 omganger og fikk vite at det var bare en igjen, men nei, vi spilte nærmere 10 omganger, den ene mer brutal enn den andre. Mor og far i huset ble superhissige på hverandre og stjal kort, kastet kort og gjemte kort i genseren på Vegard. Det hele var kjempekomisk, men etter hvert følte vi at vår besøkstid var over. Det gjorde ikke de for spillet forsatte og vi var der tilsammen i 6 timer. Guiden sa dette ikke var vanlig, men at når familien ville det var det flott. Midt oppe i alt dette ble vi tilbudt melkete, kaffe, vin og vodka. Vodkaen skulle shottes i store glass, og ikke bare ett. Vi lærte hvordan man tilber elementene her før man drikker, og far i huset og Vegard klarte ved et uhell å hive et shotteglass i luften så det var vodka på i sengen , og på oss. Det samme skjedde senere med vinkoppen min da Vegard skulle reise seg. Jeg tror ikke vi blir glemt med det første.
Da vi kom tilbake til vår egen ger, var den varm og god. Vi spiste nok et måltid og jeg tror ikke jeg har vært så stappmett over så lang tid så lenge jeg kan huske. Denne kvelden hadde vi fått en ny fyrer, vi fikk nemlig skjenn på mongolsk da vi hadde prøvd å få varme i geren kvelden før. Den nye fyrerern holdt det dødsvarmt inne i geren hele natten og jeg våknet av at jeg var gjennomvåt av svette. Tidlig neste morgen var det forkost før vi pakket og kjørte inn til UB igjen. Det var litt av en kontrast, med supermye trafikk og ganske mye forurensing. Vi dro til Gandantegchilen Monastry. Det bor tusen munker der og det var en spesiell dag hvor de skulle messe hele dagen i de ulike templene. Vi fikk sett munkene på nært hold og gikk rundt i de vakre templene på plassen der. Rundt kunne vi se byen og bak der igjen, spisse snødekte fjell. Vi spiste på en mongolsk grill restaurant hvor vi kunne velge maten selv og den ble grillet mens vi så på. Vi dro så for å finne en bank for å betale boten til Russland. Dette var ikke lett, for vi trengte en som kunne russisk i banken. Etter flere bankbesøk fant vi en og var der inne leeeeenge for å fylle ut noen skjemaer. Da vi endelig hadde fylt disse ut, guiden vår oversatte det lille russiske hun kunne til mongolsk og så til engelsk, bokstav for bokstav, fikk vi vite at vi hadde skrevet for stygt. Da ga vi opp og guiden skal rettskrive det. Vi dro til Nasjonalmuseet, som var det kjedeligste i historien. Gang ovnsmuseet på Bærums Verk med tusen. Det var tre etasjer og hver gang vi gikk ut av et rom kom vi inn i et enda mindre interessant. Problemet med museet var at det ikke var noe nytt, det vi ikke visste om Mongolia fra før hadde vi allerede fått vite av guiden, bare nasjonaldraktene var greie å se på. Vegard måtte så klart spørre spørsmål til min ergelse, men da han etter hvert avslørte at han syns det var like drepende som meg, kom vi oss relativt fort ut. Vi gikk til Suukbataar Square hvor regjeringsbygningen ligger, og deretter for å spise avskjedsmiddag med guiden vår på enda en mongolsk restaurant. Hotellet var firestjernes med internett, en diger dobbeltseng til hver og utsikt over byen. Herlig. Den siste dagen vår i UB spiste vi frokost på hotellet og gikk til banken for å møte guiden vår. Dette ble nok et meningsløst bankbesøk, og vi blir nødt til å ta med boten til Norge. Vi skiltes guiden og gikk på egenhånd rundt i byen, slik vi liker best. Vi gikk tvers gjennom hele byen, på jakt etter et kashmirmarked, som vi egentlig ikke fant. Derimot fikk vi sett et helt annet Ulan Bator i dag enn det vi ble vist i går. Vi gikk i gatene i utkanten av byen, der folk bor i gerer og trafikken er grusom ved siden av. Vi innså at forskjellene mellom rik og fattig, er større enn vi først fikk presentert. Vi gikk opp på en høyde og fikk utsikt over alt, og fikk også bildene våre over på cder. Dette tok over en time, men nå er de endelig trygge og klare til å legges ut på bloggen! Vi gikk litt mer, skulle egentlig se Winter Palace, men var så sultne at vi bare måtte inn å spise. Dessverre var vi uheldige med restaurantvalg og det endte med at vi gikk fra stedet etter å ha ventet i 40 min uten å ha fått mat, dritsultne og sinte. Vi gikk heller rett til hotellet og bestilte for første gang roomservice og nøt livet som rike turister for en stakket stund. I kveld skal vi pakke og slappe av, for imorgen klokken seks om morgenen stikker vi til togstasjonen og drar til Beijing. Turen skal ta 30 timer og vi kommer etter planen frem rundt 3 på dagen på nyttårsaften. Da er planen å kvitte oss med bagasjen, før feiring av det nye året på en karaokebar eller liknende!
Det blir superspennende og endelig komme til Kina, men aller helst vil vi bare sette oss på toget tilbake og kjøre frem og tilbake til hver krik og krok av strekningen langs jernbaneskinnene er utforsket!
Godt nyttår folkens!!

Skrevet av cba007 06:26 Arkivert i Mongolia Kommentarer (0)

Julestemning i Irkutsk og Listvyanka

Norsk jul på russisk :)

semi-overcast -35 °C

Da vi endelig skulle av toget, var toget ett om natten for oss og seks om morgenen i Irkutsk. Vi hadde en superplan om å sove rett før vi gikk av toget, slik at vi skulle få en slags natt søvn. Men i stedet sov vi hele dagen, og endte med å være våkne i over 30 timer det første døgnet av toget. Vegard klarte å tilpasse seg det skrudde døgnet ganske fort, mens jeg enda føler at klokken er det samme her som i Norge.

Da vi gikk av toget var det bekmørkt og virkelig iskaldt med en sur vind som ønsket oss velkommen til Irkutsk. Vi ble nærmest glodd i hjel på togstasjonen da vi var de eneste backpackerne der og antageligvis noen av de få på denne siden av kalenderen. Etter flere dager i ro på toget, bestemte vi oss for å gå inn til byen, egentlig uten anelse om hvor langt det var. Det ble en veldig fin opplevelse, det var nemlig et tynt snødekke overalt, på bakken i gatene, på trærne og hvitt rim på alle hus og gjenstander. Vi var de første som tråkket i snøen den morgenen og det var nesten ingen ute i gatene, så det var vel det man kaller en magisk stemning. Vi gikk langs en elv for å komme til hostellet vårt, og ble allerede i mørket overrasket over de utrolig fine fasadene på omtrent alle husene. Vi fant etter en del surr hostellet vårt, hvo vi ble sluppet inn av den kjempehyggelige husverten Dimitri. Hostellet er i en gammel sovjetisk leilighet, hvor rommene er som de den gang var. Vi var stuptrøtte, men hadde bestemt oss for å være våkne til kvelden, og satt oss derfor på kjøkkenet med varm drikke, bøker og internett Det bodde to franske medisinstudenter her som kom luntende ut fra rommet etter hvert og som vi spiste frokost og delte erfaringer med. Etter en stund var vi klare for å gå ut i kulda igjen, og vi gikk til rådhuset hvor det var isskulptører som bygget skulpturer med sine egne hender. Gøy å se på, de hadde blant annet laget en enorm sklie, en prinsessevogn, en borg, og masse nisser og soldater og kaniner. Dessverre er det ikke mange bildene vi får tatt av gangen for tiden, for det er så kaldt at batteriet på kameraet dør etter noen minutter i fri luft. I Listvyanka blir det også laget en ispark med hus og lekestativ og skulpturer hvor nyttårsaften visstnok feries av folk flest her. Vi gikk rundt i byen og gjorde oss kjent, og beundret sammensetningen av bygninger i dagslys. Irkutsk kalles Sibirs Paris, og jeg har herved lagt den til topp 3-listen min over favoritt byer, sammen med Nordens Paris. Det er en veldig spesiell sammensetning av bygninger her; eldgamle trehus med superfine utskjæringer og avflasset maling er å finne mellom store bygninger i enten rød murstein eller i klassisk stil med ulike pastellfarger.
For å klare å forflytte oss rundt i byen, er vi nødt til å ta hyppige pitstop innom kafeer og tilfeldige butikker. Det er ikke oss imot, og vi har fått testet ut mang en søtsak. Som regel er det overraskende vanskelig å kommunisere med servitørene og vi ender ofte opp med å ta det vi syns ser mest komisk ut på menyen eller det som mer mest feil oversatt (ex: ball of salmon on a fried potato, THE hen, fried ice-cream ++). Vi fant central market, som er et marked utendørs med alle mulige varer, som fisk, kjøtt, grønnsaker, leker og klær. Alt er hvitt av rim og stivfrossent. Vi fant busstasjonen og fikk oss billetter til Listvyanka dagen etter. Kvelden kom og vi var utslitte og døgnville og ville bare sove. Men så trøtte vi enn var våknet begge i løpet av natten av smerte i hofteben og rygg. Madrassene er nemlig av tynneste salg, og det samme er det som vanligvis er en mer eller mindre solid sengebunn. Både Vegard og jeg har klart å lage hull i sengebunnen (som vi har kommet frem til er laget av en lags tre/pappmasje) i forsøk på å komme oss opp i sengen, og vi innrømmet begge etter første natt i køyesengen at vi faktisk hadde en reel frykt for at overøyebunnen skulle gi etter for min vekt.

Onsdag morgen forsov vi oss, og måtte bare kaste oss rundt og ut av huset. Vi måtte haste gjennom byen for å komme til busstasjonen som ligger på motsatt side av sentrum enn hostellet vårt. Takket være kulden ble vi raskt våkne, og ble snart trykket inn i en minibuss beregnet på 11 personer. Denne rommet etterhvert 19 stykker. Vi var sjeleglade vi hadde latt de store sekkene bli igjen i Irkutsk på hostellet, for ellers hadde vi nok blitt skvist. Kjøreturen tok litt over en time, og folk gikk av og på på de mest øde stedene langs veien. Vi kjørte ut av byen ganske fort og gjennom den fine vinterskogen til vi kom ned til Baikalsjøen. Den er ikke islagt, og det ryker frostrøyk opp fra overflaten, noe som gjør den veldig trolsk. Vi ble satt av på endestasjonen i Listvyanka, og vi fant snart ut at det var et godt stykke å gå til stedet vi skulle bo. Det var helt utrolig kaldt og vi endte faktisk med å ta taxi til Kverestoya Pad, som lå i en dalside med utsikt mot Baikalsjøen og de søte små husene der. Det var ganske deilig å få et rom for oss selv og en do man kan kaste papir i, og vi pyntet til jul og spiste mandariner for å få i gang julestemningen. Vi slappet av, gikk en tur i området og spiste Omul (Baikalfisken) til middag. På kvelden hadde hostellsjefen gjort i stand Banyaen for oss. Vi hadde valget mellom Sauna og Banya, der sauna hadde et varmt basseng i tillegg til badstu og banyaen hadde et iskaldt basseng i tillegg til dampbadstue. Vi ble døsige og avslappede i dampbadstuen,men da vi så bassenget skvatt vi til. Det var nemlig utendørs rom, der iskrystallene på overflatene, som på putene, bassengtrappen og planten i hjørne, hadde vokst seg så lange som 5 centimeter og lignet pigger. Vi våget oss ut i vannet og inn i badstuen igjen, og det var en sinnsyk følelse idet den iskalde kroppen ble varm igjen, hvertfall siden det har vært så kjølig de siste dagene:) Det var fullmåne og vi skuet utover dalen og bort på nissens kirke (St. Nicholas kirke) innerst i dalen før vi sovnet.

Neste morgen sov vi nok en gang litt vel lenge, men rakk akkurat frokost, før vi måtte sjekke ut. Vi fikk en salgs russisk frokost, bestående av havregrøt og smør, tykke osteskiver, pannekake og noe som liknet en fiksekake, men smakte som morsmelk (tror vi). Da vi skulle betalte ville sjefen (som heldigvis er den personen som snakker best engelsk av russerne vi hittil har møtt) ha dobbelt så mye penger for oppholdet enn det vi hadde fått bekreftet på kvitteringen vår, og vi endte med å stå en time og delvis diskutere/krangle med henne og bookingbyrået om hvem som hadde gjort feil og hvor mye vi skulle betale. All applaus til Vegard som snakket oss til den prisen vi skulle ha, minus litt for baynaen. Han var av og på i telefoner med ulike russere i det såkalte bookingbyrået, der ingen egentlig kunne engelsk og noen bare la på når de skjønte at vi skjønte at de hadde prøvd å lure oss. Vi kom oss fra hotellet med pengene og æren i behold, og var god venn med sjefen og enige om at det ikke var noen av våres feil, men byrået. Siden det ikke var vind, men blå himmel og sol, var det også levelig ute og vi kunne vi gå rundt og nyte stedets stillhet. Vi fant en bitteliten kirke med en sovjetkirkegård. Ved å gå mellom gravene et godt stykke, kom vi til noen trapper opp til en grav som lå ganske høyt oppe i åsen. Her fikk vi et godt blikk over sjøen og klarte så vidt å skimte fjellene på andre siden av sjøen. Vi gikk langs veien ende ved sjøen og kom til havnen. Minibussene til og fra Irkutsk går når de selv vil og vi hadde dødsflaks da en kom kjørende akkurat da vi var fremme ved den såkalte terminalen. Vi presset oss inn med alle mulige mennesker, og kjørte til Irkutsk. Da vi kom dit fikk vi kuldesjokk, og måtte løpe mellom kafeene for å klare å gjøre de ærendene vi hadde planlagt. Vi gikk til central markret, denne gang innendørs, og shoppet mat til juleaften. Planen er nemlig å lage det nærmeste vi kommer norsk julemat her, så vi kjøpte noe kjøttdeigaktig til å lage kjøttkaker av, brun saus, poteter og rødkål. Vi kjøpte også egg (som vi fikk i en brødpose, slik at jeg var nødt til å knuse dem) og et nytt brød til julefrokosten vår. Etter dette spiste vi en god middag på en italiensk restaurant der virkelig ingen kunne noe engelsk eller tegnspråk, så Vegard måtte tegne maten han ville ha. Vi kom oss til hostellet, hilste på en ny fransk gjest som kom med toget fra Vladivostok og koste oss inne med internett og bøker. For å bruke opp de siste rublene våre, ble vi rett og slett nødt til å ta en tur på bakeriet og kjøpte kaker som så søte ut, men smakte bittert. Imorgen, på selveste juleaften, er planen å stå opp relativt tidlig og glede oss over julestrømpene våre (en så sjelden ting som en ubrukt sokk med en skjokoladenisse vi var så heldige å finne til hver) og innta julefrokosten med vår franske romkamerat. Deretter skal vi ta på finstasen, Vegard har med skjorte og jeg har mammas ullskjørt, og gå i kirkene. Det er et område av byen vi enda ikke har utforsket hvor det både er ortodokse og katolske kirker. Hit skal vi gå og tenne lys og deretter sette nesen hjemover for å lage middag (er aller mest spent på denne delen) og åpne gaver. Vi har kjøpt vakker julepynt; rødt glitter-girlander og en tre meter land gulltråd med bjeller på. Tilslutt skal vi Skype med våre kjæreste og deretter sette kursen mot togstasjonen igjen! Denne gangen skal vi være på toget i to netter og en dag. Vi ender i Ulan Bator, og skal rett til Terelj Nasjonalpark og bo med nomadene i gers i 3 dager, før vi kommer tilbake til Ulan Bator for 2 dager der.
Det gikk opp for oss at Russland-etappen av turen vår snart er omme, og vi har hatt det helt fantastisk her. Vi føler vi har fått sett en del av Russland, lært litt mer om kultur og mentalitet. Men vi skulle veldig gjerne sett mer og stoppet på flere av stasjonene, så råd til oss selv hvis det blir en neste gang og til andre som vil ta dette toget; bruk lenger tid enn oss!! Vi fant tidlig ut at for å klare å fungere i Russland, var vi nødt til å lære oss en del av det cyrilliske alfabetet. Det gjorde vi ganske raskt da vi gikk rundt i Moskva og ved hjelp av Lonley Planet. Det hadde nok også vært en fordel å kunne litt mer russisk før vi kom hit, det hadde gjort reisen litt enklere, men sikkert ekskludert mange morsomme situasjoner vi ikke ville ha unnvært. Akkurat det punktet vi er på på turen vår nå, er noe av det jeg liker best ved å reise; når en har kommet inn i reise-grooven, og samtidig har masse foran seg.

Vi syns det er veldig hyggelig at så mange følger med på bloggen, og ønsker alle en superbra jul og et kjemepgodt nyttår, selv om vi forhåpentligvis finner nett før neste år :)

Må bare beklage det elendige formatet på denne bloggen, det skal forhåpentligvis bli bedre en gang i nærmeste fremtid!

Skrevet av cba007 03:49 Arkivert i Russland Kommentarer (1)

På toget fra Moskva til Irkutsk!

Fra dannelsesreise til restitusjonsreise

snow -34 °C

Vår siste dag i Moskva stod vi opp relativt tidlig, tok vår siste dusj på en god stund og kom oss til Arbat hvor vi fikk i oss kaffe og mat, klare til og tre inn i Kremlin. Vi kjøpte billetter og hadde en liten disput både med damen som solgte billetter og damen som skulle passe på sekkene våre. Alle ”samtaler” foregår på russisk for dem og engelsk for oss. De aller færreste vi har møtt snakker engelsk, og de fleste bryr seg ikke om at vi ikke forstår russisk, og stemningen blir derfor fort litt amper. Vi gikk inn i Kremlin, det begynte å snø lett og vi var nesten de eneste turistene der. Innenfor Kremlins gedigne røde mur, var både Senatet, Ivan den grusommes klokketårn og flere katedraler med gullkupler. Vi gikk litt omkring, nøye beskuet av pelskledde vakter og så på Tsar-kanonen og Tsar-bjellen. Tsar-bjellen er verdens største, på over 200 tonn, og vi måtte så klart klatre opp på den. Dette var ikke særlig populært og vi og våre medsvorne (en russisk far og sønn som tok bilde av oss og som vakten senere måtte blåse i fløyta etter, da de gikk ut i forbudt område). Vi gikk inn i de fem katedralene som er midt på plassen. Disse var superfine inni, dekorert med veggmalerier og gull. Det var relativt kaldt ute denne dagen, og det var en sann glede hver gang vi kom inn i en ny katedral. Vi var også innom tre utstillinger, en med smykker, en med klær de adelige en gang har brukt og en annen med begre og annet kirkelig utstyr. Vi observerte at det i hver katedral var ikke mindre enn tre som jobbet, gjerne opptil fem personer. Disse satt alle ved inngangen, derav en krysset av på billetten vår mens resten fulgte oss med øynene, men utenom dette foretok ingen seg noe. Vi er nysgjerrige på kostandseffektiviteten ved dette og om de virkelig tror vi skal stikke av med en de 3 meter høye kandelabrene. Men vi skal ikke skufle av arbeidet deres, inni en av katedralene hørte vi plutselig et jomende ”nooooooo!!”. Vi forstod etter litt at dette utbruddet var rettet mot oss, da vi nemlig stod og beundret mønsteret på en søyle og kjente på den med fingertuppene. Det viser seg at katedralene som er bygget av murstein, har fått et lag av ett eller annet glatt materiale oppå, som det igjen er malt helt perfekte mursteiner på. Vel ute av Kremlin, satte vi kursen mot Gulag museet, som er rett ved Tverskoy District. Vi trengte først kontanter, men det viste seg å være null bankomater i mils omkrets og da vi endelig fant en oppdaget vi at Vegards kort har nådd maksgrensen på uttak denne måneden. Litt panisk stemning igjen, men vi fikk ringt banken og en hjelpende mor og inntatt et god måltid på Moo-moo. Deretter gikk vi til Gulagmuseet som var veldig spennende. Og gjorde et sterkt inntrykk på oss. Så mye som fem og en halv million mennesker har vært ofre for disse leirene, der en og en halv million døde. Disse tallene er absolutt ikke endelige, og ringvirkninger som at folk som har omkommet som følge av at andre har blitt tatt til en leir ikke er registrert, i tillegg til barn og andre familiemedlemmer. Vi fikk et godt innblikk i grusomhetene som ble utført og hvordan dette var en del av det sovjetiske samfunnet. Etter museet tok vi en siste tur til Arbat og praktiserte pruteevnene våre. Vi er ganske sikre på hvem vi har fått nedarvet prutegenet vårt fra, og utviklingen er brutal når vi går fra å være to hyggelige hengivne, naive turister til to pristyranner som ikke gir seg før prisen er i vår favør (tror vi). Vi fant ut at trikset, når selgerne later som de har gitt sitt siste tilbud, er å gå mot døra og sakte strekke seg mot håndtaket. Det slår ikke feil, og før vi har rukket å åpne døra roper de vent og gir oss vår pris. Når vi sier ok, hever de prisen sakte men sikkert, til det blir en mellomting. Vi gikk til hostellet, hentet bagasjen vår og begynte å gå nedover mot en metro vi hadde fått anvist. Den viste seg å være mye lenger unna enn vi hadde trodd, og det er ikke den enkleste oppgaven å bære 20 kilo med bagasje fordelt rundt på kroppen uten sikt til bakken en skal tråkke på, som forøvrig er islagt. Vi fant metroen, bokstavelig talt presset oss inn i vogna vi håpet gikk riktig vei når den kom. Der stod vi i 20 minutter og jeg var ikke langt unna en eller annen form for sammenbrudd, der jeg stod trykket inn i et hjørne, overopphetet og med all bagasjen på meg. Vi kom ut av metrostasjonen i god behold og fikk øye på Komsomolskaya stasjon, som toget vårt skulle gå fra. Det var et vakkert bygg, stappet med reiseklare mennesker. Vi var ute i god tid, 2 timer før toget skulle gå. Vi var ikke klare for en reprise av Paris, da vi var 2 min for sen til toget og måte vente en hel dag til neste tog gikk, i tillegg til at vi var blitt skremt av skrekkhistorier om tog som går før tiden ect. Vi brukte en stund på å spørre ulike mennesker, militære, stasjonsvakter, konduktører om hvor toget skulle gå fra, og var utrolig lettet da vi var sikre på hvor og når det skulle gå, og kunne sitte i ro og lese en stakket stund. Da klokken nærmet seg ti over ni, tok vi sakene på ryggen og spenningen steg betraktelig. Da vi kom ut på perrongen og så toget, gikk det opp for oss at vi endelig skulle få drømmen vi har hatt i hele høst og enda lenger tilbake, til å gå i oppfyllelse. Supergira småløp vi langs hele toget, for å komme oss til vogn 4; vårt nye hjem. Vegard valgte å gå baklengs inn i toget, og vi fant kupe 17-20. Vi har jo vært svært spente på hvem vi skal bo med og treffe på toget, og da vi fikk plassert oss på inn i kupeen, ble vi møtt av smilene til to russiske kjemper som satt rett ovenfor oss. Kupeene er ganske små, det er akkurat plass til å sitte i nederste seng, som er sofa om dagen, når den øverste sengen er nedslått. Ved vinduet er et bord og på gulvet ligger sekkene og bagasjen. Det er overraskende nok en tv her, som vekselvis viser 6 timer lange gamle russiske spillefilmer og det beste popen hadde å tilby tidlig på 90-tallet. Ingen av våre bofeller kan noe som helst engelsk, noe som skuffet oss litt, siden vi hadde håpet å kunne lære mer om den russiske kulturen ved å snakke med dem. Etter som vi har tilbrakt en del tid med dem, innser vi at vi antageligvis ikke ville fått særlig mye intelligent ut av dem uansett. Det vi vet er at han ene, den største av dem, enten var et barn i Murmansk, eller har et barn der. Han skal også til Irkutsk og har familie der i tillegg til at han fisker 2 meter store fisk der. Han andre skal til Vladivostok og har de største mannepuppene vi har sett. Han er den som elsker popmusikk mest av dem og har vekket oss begge de foregående morgenene med unormalt høy musikk, gjerne mens han selv står i gangen og titter ut av vinduet. Kupeen vår går under navnet Discovogna. Den første timen på toget var vi begge ganske satt ut, det veldige mange inntrykk på en gang og alt skjedde veldig fort fra vi kom til stasjonen og toget dro fra Moskva. Vi gikk gjennom toget, fant spisevogna og vognene uten vegger mellom sengene. Der luktet det grusomt allerede før toget kjørte fra stasjonen, og jeg vil ikke tenke på hvordan det er der nå. Vi gikk til vognen vår og delte et kveldsmåltid med mannen fra Irkutsk. Det var god stemning og vi begynte å venne oss til livet på toget. Vi lærte hva alt på bordet heter på russisk og han viste oss triks, der han slukte et egg helt uten å tygge pluss en trekantet kremost. Det forklarte mye. Vi fikk også pluss i margen av Boska, som er damen som har kontroll over vognen vår, da vi brukte våre nylærte gloser og spurte om bestikk og når det var mat. Resten av kvelden brukte vi på å gestikulere med naboene våre og lese. Det er ganske deilig å sove her, vuggingen fra toget er dyssende og det er utrolig fint å ligge og titte ut av vinduet på det mørke landskapet som fyker forbi mens øynene venner seg til mørket, helt til de glir igjen og en sover i mange timer. Neste morgen våknet vi til blå himmel og sol og det var litt av et syn, der landskapet er omtrent helt flatt, med noen sykt høye trær i klynger rundt omkring. I starten av turen var det bartrær, som nå er skiftet ut med bjørketrær. Stadig vekk farer vi forbi større eller mindre landsbyer. Husene er ganske små og likner bittesmå låver. Det stiger røyk opp av pipene og ett og annet menneske er ute på sparken sin pakket godt inn i pelskåpe. Det ser riktig så idyllisk ut, og vi føler vi kjører gjennom landskapet i "Tre nøtter til Askepott". Hittil har vi inntatt alle måltider i kupeen vår, gjerne samtidig som de to store mennene. De er veldig på å tilby oss det de spiser, og vi gjør jo så klart det samme tilbake. Vi ble nettopp tilbudt en av fire stinkede tørkede fisker som blir solgt på stasjonene, vi takket høflig nei takk. Ellers sentrerer dagene seg om noen litt andre problemstillinger enn for bare en uke siden, disse er; skal jeg sove mer, skal jeg lese mer, skal jeg titte ut av vinduet eller skal jeg spise/drikke noe. For øyeblikket går reisen vår under navnet restitusjonsreisen, vi har en liten pause fra dannelsen, og vi setter stor pris på å ikke ha annet valg enn å slappe av. Vi har et hav av bøker med oss og vi liker å kalle dem ”balsam for sjelen” og ofrer gjerne en sår rygg for disse. Toget stopper i de største byene, og vi har hittil vært rundt stasjonsområdet i Balyezino, Perm, Yakiterinburg, Omsk, Barabinsk, Novosibirsk og noen fler. Stasjonsbygningene er utrolig fine, i ulike pastellfarger og med lysekroner og utsmykninger. Om dagen blir vi møtt av krokbøyde koner og menn som nærmest kaster varene sine etter oss, og om kvelden er det så sinnsykt kaldt at det er så vidt det er mulig å holde kameraet for å ta et bilde. I Barabisnk kom vi i snakk med en mann kalt Andrei, som solgte ting på stasjonen fordi han ikke fikk noen bedre jobb. Han var myntsamler og ble veldig glad for noen norske kroner. Disse avstigningene er fine avbrekk i en ellers ganske rolig tilværelse. Det eneste problemet er at en ganske stram eim som ikke blir bedre med tiden har satt seg i vogna og spesielt i kupeen. Istad kom Boska inn mens hun rengjorde og var tydelig overrasket over lukten her inne. Jeg er veldig glad de to mennene holder seg mest mulig i ro, og jeg er meget overrasket over at det er mulig å produsere så mye lukt på så kort tid bevege seg. Når det kommer til tiden, både ukedag, dato og klokkeslett, er vi ganske desorienterte og har nok tenkt til å fortsette med det. For øyeblikket er det omtrent umulig å vite hva tidene er lokal tid. Hadde det ikke vært for den smarte Ipoden min hadde vi ikke hatt sjans til å følge med. Toget følger Moskva-tid, som er to timer foran Norge. Men på stasjonene er det lokal tid. Så når vi skal gå av i Irkutsk er klokken 01:16 i Moskva tid og 06:16 i Irkutsk. Det betyr at vi mister en natt og kommer til å bli om mulig enda mer døgnville. Men da har vi også krysset alle tidssonene vi skal, for både Ulan Bator og i Beijing er 7 timer foran Norge. Det er ganske spesielt å krysse tidssonene på denne måten. Solen går ned når klokken er rundt 14 sånn vi føler det fra Norge, men egentlig er den gjerne rundt 17 her. Solnedgangene er nydelige, solen er illrød og gigantisk, før den går ned og det blir stjerneklart. Det virker som de fleste på toget følger sin egen rytme, siden noen kom på i Moskva og følger den klokken, mens andre har kommet på senere og følger sin tid. Toget er helt fullt, og vi er de eneste turistene, i vår vogn hvertfall. Temperaturen har steget enda mer her inne og er nå på 35 grader, Vegard går i shorts og jeg i singlet for å slippe å svette i hjel. Nå har vi en natt til på toget før vi går av i Irkutsk natt til tirsdag Moskva tid. Der skal vi være en dag, før vi drar til Listvyanka for en eller to netter og så til Irkutsk for å dra videre på juleaften.

Bilder kommer etterhvert, USB-kabelen til kameraet streiker for tiden. Men kan avsløre at fargekomboen på jakke og sko er neonrosa og ulike lillafarger på skoene. Gyselig :)

Skrevet av cba007 16:02 Arkivert i Russland Kommentarer (1)

(Innlegg 1 - 5 av 7) Side [1] 2 »